Å koke en frosk

Vigselstriden: «Å koke en frosk»

 

«Å koke en frosk» er en metafor med et enkelt budskap: Legger du en frosk i kokende vann, vil den straks hoppe ut. Tar du derimot frosken oppi en gryte med kaldt vann, og skrur varmen forsiktig på, vil du klare å koke frosken. Den gradvise oppvarmingen er farligst, fordi da reagerer ikke frosken på endringene. Det som gjelder for frosker kan også gjelde for oss mennesker. Gradvise endringer i en uønsket eller farlig retning, er vanskeligere å motstå fordi de skjer nærmest ubemerket. Nesten som med frosken, kan vi fortsette å leve våre liv uten å vite at gryten er satt på kok!

 

Har du hørt historien om gryten med de hundre froskene? De hadde lenge et godt liv, gryten var romslig og vannet akkurat passe varmt. I gryta hadde slekter følgt slekters gang og mange kjente en sterk lojalitet til nettopp denne gryten. Øverst, godt synlig for alle, hadde eieren av froskene skrevet: Skru aldri på komfyren. Dersom temperaturen stiger, hopp straks ut!

 

Det utenkelige hadde nå skjedd. En liten gruppe frosker, med støtte fra flertallet, hadde skrudd plata på! Noen håpet at alt skulle forbli som før. De trøstet seg med at de ikke kunne kjenne noen forskjell, så det ble sikkert ikke så ille! Andre var begeistret for utviklingen, nå skulle gryten bli et varmere og mer inkluderende fellesskap! Noen få frosker hoppet straks over grytekanten og forsvant. Deres handling fikk det til å koke i gryten «For noen frosker, tenker de bare på seg selv, og lar oss andre bli igjen? Var kanskje ikke gryten god nok for dem?»

 

I begynnelsen var det stor uro og mange vurderte å hoppe. Flere frosker talte høylytt imot utviklingen og advarte: «Dette vil få konsekvenser!» En kort stund holdt de på, men ettersom temperaturen steg og de fortsatt befant seg i gryten, ble de utmattet og mindre høylytte. Andre sluttet seg sammen i ulike froskenettverk. Her skulle de holde hverandre ansvarlige, slik at de alltid talte imot oppvarmingen, samme hvor de befant seg i gryten! Andre skaffet seg noen mindre gryter som fløt rundt oppi den store. Disse små grytene, skulle gi alle som av samvittighetsgrunner ikke kunne være med på oppvarmingen, et alternativ til den store gryten!

 

Noen ble værende fordi de hadde barn som ikke ville hoppe ut. Barna hadde viktige oppgaver å utføre blant froskene. De kunne ikke svikte alle dem som var så  avhengige av deres hjelp. Da kunne vel ikke foreldrene forlate sine egne barn og barnebarn? Andre lot være å hoppe fordi det ikke var deres ansvar at temperaturen steg. Noen frosker ble værende fordi gryten gav dem en så unik mulighet til å nå andre frosker. De forble i håp om å lokke andre til å hoppe oppi gryten! Atter andre holdt seg i ro, fordi de tenkte at utviklingen snart ville snu: « Det blir nok bare litt varmere, sa de oppmuntrende til hverandre»

 

Det som holdt alle potensielle hoppere på plass, var alt som en stadig håpet og ventet på. Noen hadde store forhåpninger til hva nettverket kunne utrette. Andre igjen satte sitt håp til de små grytene. Flere trodde at eieren snart ville ta strømmen. Noen ventet bare på at en av storfroskene skulle hoppe først, så skulle de følge etter! Andre trodde at de ved neste valg skulle få flertall for å skru av komfyren! Da var det jo uansvarlig å hoppe ut nå! Slik gikk tiden, den ene ventet på den andre. Froskene satte stadig sitt håp til noe nytt.

 

Ettersom temperaturen steg, senket roen seg i den store gryten. Riktignok stusset mange på at det ikke lenger kom nye rumpetroll. Det varme vannet tok knekken på eggene, men at dette var et forbigående problem var det bred enighet om. Uten at froskene merket det, ble vannet glovarmt. Det begynte å bli uutholdelig i smågrytene, som nå fungerte som stekepanner. Her forøkte man å kjøle seg ned, ved å øse inn av det vann, man tidligere hadde vært så opptatt av å beskytte seg imot. For en tid kjentes det bedre. Da det begynte å vise seg enkelte bobler i vannet fattet noen alvoret: « Vi må komme oss ut nå, for vi er i ferd med å bli kokt levende!»

 

Det store flertallet brydde seg ikke det minste om deres rop. De nøt roen, varmen og enheten i vannet. Et titals frosker gjorde et forsøk på å hoppe ut av gryta. Men svekket av varmen greide de ikke å nå over kanten. Med hjerteskjærende kvakk skled de ned i det snart kokende vannet. Hvorfor hoppet vi ikke før?  Det gikk ikke lang tid før det varme vannet hadde slått ut alle froskene. De fløt viljeløst rundt, langt inne i drømmeland, idet gryta kom på kok.

 

Og hva skjedde med de få som hoppet ut? Jo, sorgfulle på egne og andres vegne beveget de seg bort fra gryten. De kjente seg ensomme og forlatt, men alvoret drev dem videre. I en rolig bekk fant de sitt nye hjem. Her ble tusenvis av egg lagt. Slik gikk det til at noen få som handlet selv om andre lo ble til flere, mange flere, enn alle som overså advarselen og holdt seg i ro!

 

Bestilling og nedlastning av heftet "Bibelen eller biskopene?"

Pris for heftet:

1 stk 15 kr, pluss frakt.

5 stk 50 kr pluss frakt.

Over 10 stk: 8 kr pr stk, pluss frakt 

Bestillinger sendes til epost: solve (a) kleppstasjon . no

 

Hefte kan lastes ned her: Vigselstriden

Tid for oppbrudd?

Tid for oppbrudd?

 

I disse dager kjemper flere med spørsmålet: Skal jeg forlate Den norske kirke? Meningene er delte og usikkerheten stor. Argumenter veies for og imot og man blir dradd i ulike retninger. Noen opplever stor uro: Gjør jeg det som er rett? Hva sier Bibelen?

 

Når Gud kaller til oppbrudd

Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror. For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lys til felles med mørke? Derfor sier Herren: Dra bort fra de, rør ikke noe urent. Da vil jeg ta imot dere. 2. Kor. 6:14a,17

 

Her advares vi mot å gå inn under et fremmed åk. Bildet her er hentet fra jordbruket. Det var vanlig å sette to okser under samme åk. Dobbeltåket gjorde at oksene drog plogen sammen og holdt samme retning og fart. Som kristne er vi under Jesus sitt åk, jfr. Matt. 11:28ff. Åket er Hans ord og lære. Det er vi forpliktet på, det gir kurs og retning for livet. Derfor kan vi ikke gå i tospann med en fremmed lære som bryter med Kristi lære.

Er ikke kompromissvedtaket i vigselstriden et fremmed åk som blir lagt på våre skuldre? Her forenes tro med vantro, sannhet med løgn, Kristus med det som står Kristus imot. Hvordan kan vi forenes under et åk som både vil fastholde og forkaste Kristi ord?

Kirkeledelsen mener vi kan leve godt med to ulike syn. Men dersom vi godtar kompromisset har vi ikke da godtatt et fremmed åk? Kursen er da satt, med tiden vil vi bli ført langs veier vi ikke ønsker å gå. Slik virker åket.

 

Fra himmelen hørte jeg en annen stemme: Dra bort fra henne, mitt folk. Så dere ikke blir medskyldige i hennes synder og ikke rammet av hennes plager. Åpenb. 18:4

 

Disse ordene er talt for å hjelpe oss til oppbrudd når fortsatt «samliv» vil gjøre oss medskyldige i  «hennes» synder. Kallet til å dra bort, er talt i en situasjon hvor Guds dom snart vil ramme Babylon. Denne byen står her som uttrykk for den verden, det tankesett og levesett, de verdier og den vei ? som står Gud imot og er under Hans dom. Er dette ordet aktuelt inn i vår situasjon? Vil fortsatt «samliv» gjøre oss delaktige i det tankesettet og de verdiene som nå vinner frem i kirken? Kan vi bli regnet som medskyldige i det som nå skjer, selv om vi «reserverer» oss mot utviklingen?

 

 

Finnes det gode grunner for å bli?

Er kirkens store konfirmantkull, høye dåpstall og tette kontakt med lokalsamfunnet gode grunner for å bli værende? Går Norge «glipp» av evangeliet dersom vi ikke benytter Dnk som prekestol? Slike og lignende tanker er ikke avgjørende grunner for å bli værende. Spørsmålet blir heller: Er det mulig å forbli i kirken uten å bli medskyldig i utviklingen? Er det mulig å skape et brudd  med Kirken uten å gå ut av den? Går det an å være i kirken men ikke av kirken, slik man er kalt til å være i verden men ikke av verden?, jfr Joh. 17. Uten et brudd med kompromisset og den nye læren er det over tid svært vanskelig å stå i kirken uten å bli påvirket av utviklingen, og delaktig i den.

 

Bryt opp mitt folk

Vi er nå i en situasjon hvor det er fristende å holde lav profil og vente på bedre tider for kirke og folk. Kan vi ikke bare la vigselstriden ligge og heller gå videre med alt det gode arbeidet? Kan vi unngå det konfliktfylte og heller konsentrere seg om det viktigste: Forkynne evangeliet og vise mennesker Guds kjærlighet? På den annen side, når vår tro og Guds ord blir angrepet kan vi da overse det og late som om ingenting har hendt? Vinner vi seier gjennom passivitet og resignasjon?

Samme hvor veien går videre, kaller Gud oss til å bryte med det fremmede åket som kirkelederne ber oss gå inn under. La oss bryte opp fra kompromisset og den teologi som går imot Guds ord!                 

                                  

Mine kjære! Jeg har hatt ett inderlig ønske om å skrive til dere om den frelse som vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige. Jud v 3

 

Frykte og Elske Herren?

Frykte og Elske Herren?

 

Gudsfrykt går som en rød tråd gjennom Bibelen. De menneskene som lever i et nært vennskap med Gud, lever også i gudsfrykt. Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, i pakten med ham får de rettledning. Sal 25:14. Hvem har Herren fortrolig fellesskap med? Hvem får del i Guds tanker og planer? De som frykter Ham!

I Bibelen hører nærhet og fortrolighet sammen med ærefrykt og respekt i møte med Gud. Abraham, Guds venn, vandret i gudsfrykt, Om Noa står det at han bygde arken med gudsfrykt, Daniel havnet i løvehulen fordi han fryktet og elsket Gud. Alle Guds menn og kvinner som har levd i et nært og fortrolig fellesskap med Gud har levd i gudsfrykt. Bibelen sier: Jag etter gudsfrykt, øv deg heller i gudsfrykt, vis alltid iver for gudsfrykt. 1. tim 6:11, 1. tim 4:7, ordspr. 23:17

 

Hva er Gudsfrykt?

Men er vi ikke frelst ifra frykt? Jo, når et menneske blir en kristen, driver Guds fullkomne kjærlighet frykten for Guds dom og straff ut. Når et menneske blir født på ny tar Guds Hellige Ånd bolig i det. Han skaper en ny frykt i våre hjerter. Det er Ånden som gir kunnskap om Herren, og frykt for han. Jesaja 11:2. Gudsfrykt er en reaksjon på at Gud kommer nær og åpenbarer seg som Hellig og Kjærlig. Når vi i Bibelen blir kjent med Guds vrede mot synd og Hans grenseløse kjærlighet til synderen er vår respons gudsfrykt.

 

Dette er ikke en frykt som får oss til å gjemme oss for Gud eller skjule vår synd. Nei, gudsfrykt får oss til å søke Hans nærhet. Det er en frykt født i og ut av kjærlighetsfellesskapet med Gud. Gudsfrykten skaper en lengsel i våre hjerter etter å ære Gud med våre liv og leve i samsvar med Hans vilje. Den er uroen eller redselen i våre hjerter for å gjøre vår himmelske Far imot, være ulydige eller gi han sorg med våre liv og vår oppførsel.

 

Frykt er i mange situasjoner en nødvendig og sunn reaksjon. Når vi står ved kanten av et stup, er det bra med redsel for å ta et skritt i feil retning. Å dra på fisketur i full storm er ufornuftig, skitur på fjellet med orkan i kastene er dumhet. Respekt for naturkreftene kan i mange tilfeller berge liv. Også i møte med dyr er frykt og respekt nødvendig. Et løvebrøl varsler fare, og en okse med krummet nakke er ikke til å spøke med.

 

I møte med skaperverket viser vi respekt og frykt. Det er i mange situasjoner nødvendig for å berge liv og helse. Hvordan møter vi Skaperen? Er det fornuftig å være redd for å gå over de grenser Han har satt? Er det mer grunn til å skjelve for Hans ord enn for løvebrøl?

 

Mangel på Gudsfrykt

I våre dager rives Bibelen fra hverandre. Dette viser vår mangel på gudsfrykt. Guds bud og skaperordninger forkastes når disse oppleves som hemmende eller utgått på dato. Jesus er for tiden på «billigsalg». En redigert utgave presenteres i håp om å lokke mennesker til tro. Det tales lite om  synd, omvendelse, dom og Guds hellighet. Moderne forkynnelse lyder omtrent som dette: Kom igjen, Jesus er din venn. Begynn å tro, det koster ikke noe. Ta det med ro, Gud er god! Forsøker vi å få mennesker til å «akseptere» Jesus ved å bare gi dem litt av sannheten?

Dersom Jesus bare er din kompis og kamerat og ikke tar det så nøye med synd, ja da må du spørre deg selv om du lever sammen med Bibelens Jesus. Han er en Hellig Herre, kongenes konge, veldig Gud og majestet. Han er omgitt av herlighet og blir uavbrutt tilbedt i himmelen. Jesus er elsket og fryktet av alle som har lært han å kjenne. Han er vår bror og bestevenn, et sant menneske. Men Han er også vår Gud, så uendelig opphøyd og annerledes enn oss.

Jesus snakket selv om gudsfrykt:

Til dere, mine venner sier jeg: Vær ikke redd for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå ihjel og siden kaste i helvete. Ja jeg sier dere: det er ham dere skal frykte. Lukas 12:4-5

Jesus vil ikke at hans venner skal frykte andre mennesker eller djevelen. Jesus vil at vi skal frykte Gud, den allmektige, Han som rår over liv og død, himmel og helvete.

Gud er ikke en koselig gammel  bestefar som svever rundt på himmelens skyer. Han er den allmektige, universets Herre. Vi står i fare for å gjøre Gud så alminnelig, så ufarlig, ja så lite annerledes, at det er lite som minner om Bibelens Gud som vi skal frykte og elske. Når Gudsfrykten er borte får vi en kristendom uten omvendelse og oppgjør, uten kors og helliggjørelse, uten dom og to utganger på livet.

I livet som kristen lever takknemlighet og kjærlighet side om side med ærefrykt og respekt.

Derfor siden vi har et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, slik Gud vil. For vår Gud er en fortærende ild. Hebr. 12:28-29

 

Lever du i Gudsfrykt?

Gudsfrykt skaper ikke kuede og feige mennesker. Hellig frykt skaper modige og fryktløse menn og kvinner som våger å stå opp for Gud. Om Jesus står det at han hadde sin glede i frykten for Herren. Jes. 11:3. Dersom Gud får sin vei med oss skal vi også ha vår glede i frykten for Ham.

 

Guds bud og vilje er i våre dager under kraftige angrep. Kirkeledelsen har med sitt liturgivedtak gjort opprør mot Gud. Skal vi bli stående fast i Guds vilje trenger vi å leve i gudsfrykt. I generasjoner har vi under gudstjenesten bedt: For Jesus Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene. La oss be om gudsfrykt og la oss øve oss i å leve gudfryktige liv, slik at vi tar valg i lys av hvem Gud er og hva Han har sagt. Da betyr ett ord fra Gud mer enn 1000 ønsker fra mennesker!

Frykt for Herren er opphavet til visdom, å kjenne den hellige er forstand. Ordspr  9:10

Våger vi å utfordre Herren?

Våger vi å utfordre Herren?

 

Vigselsvedtaket er et opprør mot Guds bud. Våger vi å være med på det? Foreløpig ser det  «lovende» ut for opprørerne. De har bred støtte i folket og selv de som er imot synes å godta utviklingen.

Men hva tenker Gud? Er Han innstilt på overbærenhet og samarbeid? Vil Han godta et annet syn ved siden av sitt eget? Eller vil Gud kanskje gå i seg selv og erkjenne at det budet som nå blir vraket var for strengt og avleggs? Vil Han akseptere å være avsatt som Herre i eget hus, og tenke at det viktigste nå er å bevare arbeidsro og god stemning i de helliges samfunn?

 

Paulus skriver: La oss ikke utfordre Herren! 1 Kor 10:9. Israels vandring i ørkenen beskrives her som et advarende eksempel for oss. Svært mange av de som ble frelst ut av Egypt, ble senere forkastet av Gud. Dette skjedde fordi de underveis utfordret Herren og gjorde opprør mot Hans bud. Våger vi å følge i deres fotspor? Våger vi å utfordre Herren?

 

Er vi sterkere enn Han?

Etter at Paulus har skildret Guds handlemåte mot Israel i ørkenen, skriver han: Eller våger vi i vekke hans vrede? Er vi sterkere enn han? 1 Kor 10:22                                                          

Tror vi at Gud vil handle helt annerledes mot oss enn det hvert eneste eksempel i Bibelen viser? Sa Gud til Adam og Eva: Jeg er skikkelig skuffet over dere, men dere skal få bli i hagen! Eller sa Gud til Korah og de andre opprørerne: Så flott at dere har egne meninger og våger å gå imot mitt ord! Selvsagt skal dere få de samme oppgavene som Moses og Aron! Når Gud så gullkalven utbrøt han da: Så kreativt og fint utført arbeid! Den kan vi bruke i gudstjenesten sammen med lovtavlene!   Nei, Adam og Eva ble jaget ut av hagen, jorden åpnet seg å slukte Korah og de som fulgte han og gullkalven ble knust. Dette er skrevet til veiledning for oss, slik at vi ikke skal våge å utfordre Herren!

 

Jeg er redd  mange tror løgntanken som sier: Gud vil ikke straffe! Bare se hvor godt alt går, hvor mye bra arbeid vi har! Gud vil aldri gi slipp på alt dette, han vil ikke dømme oss. Nei han vil velsigne oss slik at vi blir til velsignelse!  Dette høres jo forlokkende ut, og ting er allerede i ferd med å gå seg til. Selv «bibeltro bedehusfolk» sitter rolig i kirkebenkene, så da har vel Gud også forsont seg med utviklingen?

 

Tror vi Gud tenker slik: Ikke så farlig om de har forkastet ett av mine bud, jeg har jo ni igjen!

De bibelske historiene nevnt ovenfor, og mange flere, taler svært tydelig om dette: Gud tenker ikke slik. Han holder oss ansvarlige og vil dømme. Våger vi å vekke hans vrede? Er vi sterkere enn Han?

 

Hvordan våger vi?

Mange er med på opprøret, fordi de ikke regner seg som medansvarlige for det som skjer. De konservative biskopene hadde i egne øyne ikke noe annet valg enn å stemme for det de egentlig var imot, for det ville uansett gått slik! De gjorde det for å bevare enheten og for å sikre sann tro et rom i kirken! Landets konservative proster vil bare gjøre jobben sin! Med den største frimodighet skal de legge til rette slik at alle får den seremonien de har krav på! «Vi følger bare ordre. Dersom ikke vi gjør det, så vil noen andre gjøre det!» Slik lyder unnskyldningene. Vil Gud godta den forklaringen?

Flere hundre prester er teologiske motstandere av opprøret, men vil de i praksis gjøre motstand? Vil de godta ledelsens befaling om å ikke bruke de sterke ordene slik at ord som vranglære, synd, opprør og splittelse strykes fra vokabularet? Får menighetene de vokter noen advarsel? Blir de i stedet villedet av de «bibeltro» prestene fordi deres rolige tilstedeværelse gir inntrykk av at situasjonen vi befinner oss i er ufarlig?  Forkynner de i praksis fred, fred, når de i stedet skulle ropt fare, fare?

Hva med oss «vanlige» kristne, uten prestekjole og bispedrakt? Kan vi holdes medansvarlige for kirkeopprøret? Vil Gud forstå dersom vi uten å gjøre motstand lar våre barn og barnebarn bli gjennomtrengt av surdeigen som nå får ligge i kirken? Tar vi sjansen på at kommende generasjoner skal bli dradd inn i et opprør mot Gud, fordi vi selv ikke ville lage bråk og få problemer med mennesker? Står vi i fare for å bli delaktige i opprøret dersom vi passivt forblir i kirken og resignerer for utviklingen?

Noen forlanger «skriften på veggen» før de vil foreta seg noe. De holder seg i ro og overser alle varsellamper som blinker rødt i Skriften.

 

Våger vi i vekke hans vrede? Våger vi å satse alt på at Gud ikke vil gjøre med oss etter sitt ord?  Tror vi mer på ekspertenes meninger enn på Bibelens advarende eksempler? Dersom Bibelen er sann, har ledelsen i Dnk utfordret Gud og vakt hans vrede. Mange står i fare for å bli dratt med i opprøret. Situasjonen vi befinner oss i er konfliktfylt. Ingen av oss kan unngå vanskeligheter, men vi må velge hvem vi vil stå i konflikt med. Hvem vil vi trosse, Gud eller mennesker? (Lesetips Judasbrev og 1 Kor 10:1-22)

 

 

Svar til prost Tjemslands kronikk

«Forlate Kirken?»

Etter å ha lest Prostens kronikk «Forlate den norske kirke?» sitter jeg igjen med en del spørsmål. Hans hovedbudskap er klart: Bli værende i kirken. Prosten forsikrer om sin Bibeltroskap og vil stå for hele Guds ord, men dette synes å gjelde mest for de sannheter som ikke er konfliktskapende. Ansvaret for splittelse og konflikt plasseres hos de som bruker de sterke ordene og eventuelt melder seg ut. Er det de «utmeldte» som er skyld i vanskelighetene eller er det ny liturgi uten Bibelsk forankring som splitter kirken?  Det er også uklart for meg om Tjemsland mener at kirken må bekrefte menneskers liv og samlivsformer for at de skal kjenne seg velkomne. Skal alt i våre liv bekreftes av kirkens lære får Gud liten mulighet til å forme våre liv til sin ære! Jeg tror Kirken er inkluderende og varm nettopp gjennom å konfrontere våre liv med Guds sannheter og Hans kjærlighet.

Jeg sier amen til prostens bekjennelse av Jesus som Kirkens sentrum. Men dette står ikke i konflikt med grensene, Guds bud og vilje. Et sentrum finnes bare der det er en ramme. Angrep på Guds bud, er også angrep på kirkens sentrum. Grensene leder oss til sentrum!

Prosten påberoper seg å stå i en tradisjon av mødre og fedre som har stått grunnfestet i Bibelen, gått i forbønn for en ufullkommen kirke og tjent trofast i sine lokale menigheter gjennom alle vanskeligheter. Nå ber han oss gjøre det samme. Problemet i Tjemslands resonnement er at den historiske tradisjonen han hevder å representere, alltid har bekjent at: å sidestille hetrofile ekteskap med homofilt samliv er kirkesplittende vranglære. De som har kjempet troens kamp før ville ikke godtatt det kirkelige kompromiss som Tjemsland nå ber oss falle til ro i.

Helhetsinntrykket av kronikken er at Tjemsland oppriktig forsøker å «favne» alle. Han har et bibelsk syn på ekteskapet, men med en «viss» åpning for bekreftelse av andre ordnede samliv. Han synes å mene at situasjonen både er dypt alvorlig, men samtidig er den uproblematisk og gir ingen grunn til uro! «Konservativ, men egentlig åpen for det meste viss jeg tror det tjener til min nestes beste» er en romslig oppsummering. Etter å ha lest kronikken er jeg usikker på hva Prosten egentlig står for, men i stedet for å gi et motsvar til hans påstander vil jeg stille et spørsmål: Er utviklingen i DnK bærekraftig?

Bærekraftig Utvikling?

FNs definisjon på bærekraftig utvikling lyder slik: Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. Forvalter vi som kirke Guds ord på en slik måte at det dekker vår generasjons behov uten å ødelegge for kommende generasjoner? Får Bibelske sannheter mer og mer prege våre valg og verdier, eller er vi inne i en negativ utvikling, hvor Bibelen spiller stadig mindre rolle for våre oppfatninger og avgjørelser? Jeg kan ikke se at utviklingen i Dnk kan bli bærekraftig, uten en radikal endring av vår holdning til Bibelens autoritet.


Bære god frukt = Bærekraftig utvikling

Det er en sannhet i Bibelen og i skaperverket at et hvert tre bærer frukt etter sitt slag. Et godt tre, bærer god frukt og et dårlig tre bærer dårlig frukt Matt 7:17. Derfor kan vi ikke forvente Bibeltroskap som frukt av Bibelfornektelse eller fornyelse som frukt av forfall. Hvilken mulighet har vi til å bære god frukt i dagens kirkevirkelighet? Vi kan bruke Salme 1 som tolkningsnøkkel: Salige er den som ikke følger ugudelige menneskers råd og ikke slår inn på synderes vei, eller sitter sammen med spottere, men har sin glede i Herrens lov og grunner på den dag og natt. Han er lik et tre plantet ved bekker med rennende vann, det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det. Alt det han gjør skal lykkes for han.

For å bære frukt må vi både grunne på Guds ord og bryte fellesskapet med spottere. Vi må velge mellom å følge ugudelige menneskers råd eller å følge Guds lov. Valget vi gjør her, avgjør hvilke frukter vi bærer.                                                  

Tragedien i dagens situasjon er at vi lenge har forsøkt å holde fast både på Guds ord og på fellesskapet med mennesker som gir oss ugudelige råd. Da forsvinner vår Bibeltroskap midt i all vår Bibellesning. Kompromissforslaget i vigselstriden er et eksempel på dette. Her skal Bibelbekjennelse leve sammen med Bibelfornektelse. De som vil følge Guds ord skal sitte i råd og styre sammen med de som fornekter det Gud har sagt. Resultatet gir seg selv.

Konklusjon
Dagens linje med tilpasning og kompromiss er ikke bærekraftig forvaltning av Guds ord. Uten en radikal endring er det vanskelig å se at dagens utvikling vil bære Bibeltroskap og åndelig fornyelse som frukt. Det er nødvendig å gjøre et brudd med teologi og lære som angriper fundamentale sannheter i Bibelen. Trofasthet mot Guds ord og vår åndelige arv er ikke å bite i seg alt, men å være radikal i sin etterfølgelse av Ordet i dag.

Er utviklingen i Dnk bærekraftig? Kan vi anbefale våre ungdommer å søke tjeneste som prester, diakoner og kateketer i et kirkelandskap hvor det ikke lenger finnes noen absolutter og hvor hver og én må finne sin egen sannhet?

Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler. Joh 15:7-8+7

 

Bærekraftig utvikling ?

Bærekraftig Utvikling?

 

Hvor bærer det hen for Den norske Kirke? Er liturgivedtaket uttrykk for grunnlegende endring, eller er det en klok beslutning for å komme i takt med tiden? Noen anser ny liturgi som slutten på diskriminering og forskjellsbehandling. Andre betrakter vedtaket som et kirkeopprør mot Guds bud og skapervilje. Avstanden mellom ståstedene er enorm. Vi synes å befinne oss i hvert vårt teologiske univers.

FNs definisjon på bærekraftig utvikling lyder slik: Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.

Forvalter vi som kirke Guds ord på en slik måte at det dekker vår generasjons behov uten å ødelegge for kommende generasjoner? Får Bibelske sannheter mer og mer prege våre valg og verdier, eller er vi inne i en negativ utvikling, hvor Bibelen spiller stadig mindre rolle for våre oppfatninger og avgjørelser? Jeg kan ikke se at utviklingen i Dnk kan bli bærekraftig, uten en radikal endring av vår holdning til Bibelens autoritet.

 

 

Bære god frukt = Bærekraftig utvikling

 

Det er en sannhet i Bibelen og i skaperverket at et hvert tre bærer frukt etter sitt slag. Et godt tre, bærer god frukt og et dårlig tre bærer dårlig frukt Matt 7:17. Derfor kan vi ikke forvente Bibeltroskap som frukt av Bibelfornektelse eller fornyelse som frukt av forfall. Hvilken mulighet har vi til å bære god frukt i dagens kirkevirkelighet? Vi kan bruke Salme 1 som tolkningsnøkkel:

Salige er den som ikke følger ugudelige menneskers råd og ikke slår inn på synderes vei, eller sitter sammen med spottere, men har sin glede i Herrens lov og grunner på den dag og natt. Han er lik et tre plantet ved bekker med rennende vann, det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det. Alt det han gjør skal lykkes for han.

For å bære frukt må vi både grunne på Guds ord og bryte fellesskapet med spottere. Vi må velge mellom å følge ugudelige menneskers råd eller å følge Guds lov. Valget vi gjør her, avgjør hvilke frukter vi bærer.                                                 

Tragedien i dagens situasjon er at vi lenge har forsøkt å holde fast både på Guds ord og på fellesskapet med mennesker som gir oss ugudelige råd. Da forsvinner vår Bibeltroskap midt i all vår Bibellesning. Kompromissforslaget i vigselstriden er et eksempel på dette. Her skal Bibelbekjennelse leve sammen med Bibelfornektelse. De som vil følge Guds ord skal sitte i råd og styre sammen med de som fornekter det Gud har sagt. Resultatet gir seg selv.

 

 

Biskopene som advarende eksempel

Landets konservative biskoper maktet ikke å bære bibeltroskap som frukt, da det var som mest nødvendig. Dette skyldes, etter min overbevisning, at de ikke på et tidligere tidspunkt brøt med de andre biskopene. Salme 1 sier noe om dette. For å lykkes i sin gjerning, for å unngå å visne, ja for å bære frukt i rette tid, er det nødvendig både å grunne på Guds lov og å bryte med de som går imot Guds bud. I Bibelen finner vi også ett surdeigs prinsipp. Som en liten surdeig kan gjennomsyre en stor deig, slik vil også ugudelig teologi, som vi ikke tar et oppgjør med, kunne gjennomsyre en hel kirke. Dette har nå skjedd. I stedet for å stå opp for Guds lov og bevare sitt åndelige lederskap, ble de overvunnet av den surdeig de ikke tok avstand fra. Det som skjedde med dem, vil med all sannsynlighet skje med oss alle, dersom det ikke kommer en form for splittelse. Slik virker surdeigen. Matt 16:11-12,1 Kor 5:6,

 

Konklusjon

Vigsel striden handler ikke om et etisk enkeltspørsmål, men rører ved bibelsynet. Gir Bibelen klar veiledning i grunnleggende etiske spørsmål? Slik vi konkluderer her gir et mønster for bibelbruk og for hvordan vi tenker om forholdet mellom Guds vilje og våre valg. Kirken kan ikke sette de bud og ordninger som er forankret i Jesus og apostlenes etiske undervisning til side, uten å undergrave Bibelen som øverste norm i spørsmål om liv og lære.

 

Dagens linje med tilpasning og kompromiss er ikke bærekraftig forvaltning av Guds ord. Uten en radikal endring er det vanskelig å se at dagens utvikling vil bære Bibeltroskap og åndelig fornyelse som frukt. Det er nødvendig å gjøre et brudd med teologi og lære som angriper fundamentale sannheter i Bibelen. Trofasthet mot Guds ord og vår åndelige arv er ikke å bite i seg alt, men å være radikal i sin etterfølgelse av Ordet i dag.            

 

Er utviklingen i Dnk bærekraftig? Kan vi anbefale våre ungdommer å søke tjeneste som prester, diakoner og kateketer i et kirkelandskap hvor det ikke lenger finnes noen absolutter og hvor hver og én må finne sin egen sannhet?

 

Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler. Joh 15:7-8

 

Forord til hefte

Forord

Kirkens syn på homofilt samliv har de siste 18 årene endret seg dramatisk. I 1997 forelå en viktig utredning med tittel: Kirkens enhet og troens fundamenter. Bak denne stod de tre biskopene Halvor Bergan, Odd Bondevik og Sigurd Osberg. Hele utvalget stod sammen om konklusjonen: Å sidestille heterofile samliv og homofile samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper og må anses som kirkesplittende vranglære.

Lærerådet på MF kom med en høringsuttalelse til utredningen, hvor de blant annet sier: Kirken har som oppgave å veilede om Guds vilje og advare mot synd ut fra Guds ord. Homofil adferd er i strid med Guds skapervilje (Rom 1:26f), uforenelig med kristen livsstil (1 Kor 6:9-11) og i strid med Guds bud (1 Tim 1:8-11) Kirken må ut fra dette fastholde at homofilt samliv er synd.

Hvorfor har både Biskopene og MF gjort helomvending i dette spørsmålet? Har det kommet nye avgjørende argumenter? Har bibelforskningen gitt oss ny innsikt? Svaret på begge disse spørsmålene er nei. Argumentene og den bibelske begrunnelse har ikke endret seg siden 1997, bare konklusjonen. I god tro har en ment at det nye synet aldri ville bli lære og liturgi. Gjennom en rekke kompromiss har en utsatt «kampen» så mange ganger at den til slutt ble avlyst. Alvoret er gradvis blitt nedtonet og en har sluttet å tale om synd og splittelse. Til slutt er saken blitt redusert til meningsforskjeller som kirken kan leve godt med!

Jeg ønsker med dette hefte å få frem hvor forskjellige og uforenelige de to synene på homofilt samliv er. Målet er å gi mot og stolthet til alle som forsatt står for et klassisk bibelsk syn, slik at vi ser viktigheten av å kjempe for vår overbevisning og la vår tro få konsekvenser. Slik jeg ser det er dette ikke en kamp mot homofili, men en kamp for evangeliet og for vår tro.


Klepp, mars 2016
Sølve E. Salte
Bonde og teolog

 

For folk flest

For folk flest ? Tanker rundt Vigselstriden
Mange står på utsiden og følger godt med på vigselstriden. Heftige teologiske debatter kan for noen ha underholdningsverdi i seg selv, men jeg tror mange oppriktig ønsker å forstå de ulike synspunktene, men sliter med å få tak i det store alvoret som legges i saken. Hvordan kan noen feire med champange og regnebueflagg, mens andre gjør seg klar til å forlate kirken i dyp sorg. Noen ser vedtaket som en seier for likeverd og menneskerettigheter, mens andre betrakter beslutningen som et kirkelig opprør mot Guds bud og vilje.

For noen virker det nok slik at de ?konservative? er harde og prinsippfaste når det gjelder de homofile, mens de ser ?mellom fingrene? med mye av det Bibelen ellers kaller rett og galt. Det store bildet går lett tapt i den offentlige debatten. Jeg vil nå forsøke å sette vigselstriden inn i en større teologisk ramme. Mitt håp er ikke å vinne flere tilhengere, men å hjelpe alle som er litt på utsiden av debatten, til å forstå hva mange av oss tror står på spill.


Det store bildet
Den store fortellingen i Bibelen er historien om Guds frelsesplan. Gud har skapt og elsker alle mennesker. Men han har mistet oss alle. Adam og Evas ulydighet ble til alle menneskers opprør mot Gud. Bibelen sier at alle mennesker har syndet, Rom 3:23. Vi er alle skyldige og vil en dag måtte stå ansvarlige for Gud som dommer, Rom 14:10, 3:19.


Bibelens Gud er Hellig og Kjærlig, jfr 1 Pet 1:15, 1 Joh 4:8. En Hellig Gud kan ikke ha felleskap med syndige mennesker, men Hans fullkomne kjærlighet søker en vei til å tilgi og vinne tilbake mennesker som har brutt Hans bud og gått sine egne veier. Alle mennesker er fortapt og uten mulighet til å gjøre opp for seg selv. Den eneste redningen er om Gud selv vil frelse oss. Dette er de gode nyhetene, evangeliet, om Jesus Kristus. For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin  sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh 3:16.

Jesus Kristus er vår stedfortreder, og med sitt eget liv betalte han den pris vi alle skulle ha betalt. Han er vårt eneste håp i møte med Guds Hellighet og dom. I Ham har vi tilgivelse for våre synder, fred med Gud og et sikkert håp om evig liv. Ef 1:7, 1. Pet 1:18-24, Rom 5:12-21.


Tilgivelse versus tillatelse
Som kristne har vi stadig behov for Guds tilgivelse. Vi gjør imot Hans vilje i tanker, ord og gjerninger. Vi kan på grunnlag av Jesus og det han har gjort, stadig vende oss til Gud og be om nåde! Men vi tror ikke at vi dermed har fått en fullmakt til å leve i konflikt og opprør mot Guds vilje. Gud er Hellig og hans vilje står ved lag. Vi tror på syndenes forlatelse, ikke syndenes tillatelse. Det er forskjell på å falle i synd, det gjør vi alle, og å leve i synd. Guds nåde kan ikke misbrukes for å leve et liv på utsiden av Guds bud og vilje, Jud v 3-4. At kirken sier ja til likekjønnet vigsel, er å velsigne noe som er på utsiden av de grenser Guds bud setter. Vi erkjenner at Bibelen må tolkes. Det finnes emner og tekster som gir rom for flere oppfatninger. Tekstene som omhandler homofilt samliv er ikke blant disse. Bibelen er her entydig i sin oppfatning og avvisning. 1 Kor 6:9-11, Rom 1:26ff.


Opprør mot Gud
For mange av oss er ikke sakens kjerne en ?liten liturgi? eller hvem som skal få si ja ved alteret. Liturgivedtaket er et kirkelig opprør mot Guds Bud og skaperordning. Saken berører hele kirken, ikke bare ?de få? som årlig vil benytte liturgien. Vi tror Kirken er på kollisjonskurs med himmelens og jordens Skaper. For oss er ikke dette en mulig tolkning av Guds ord. Det er å sette Guds ord til side. Kan en gjøre det her, kan det gjøre det med hva som helst i Bibelen som ikke passer vår tid eller oppleves å være feil. Den nye liturgien bryter med vår grunnleggende forståelse av hvem Gud er, Hans Hellighet, kjærlighet og vilje. Vi tror at Guds hellighet ikke lar seg krenke, Guds kjærlighet ikke er ettergivelse og kompromiss, og at Guds bud er gode. Derfor tror vi også at barn, familier og samfunn vil betale en stor samfunnsmessig kostnad, når Guds gode bud og skaperordning settes til side.


Tid for å rope høyt?
Proster og biskoper formaner til ro og samhold. De ber oss holde de sterke ordene tilbake. For mange av oss er det umulig å følge den oppfordringen. Vi tror at ?kirkebussen? er på kollisjonskurs med Guds vilje. Kirkemøtets vedtak er å sette kurs mot et stup. Er tiden inne for å rope høyt når vi ser stupet, eller skal vi vente til vi er i fritt fall?


Kan vi være i samme kirke og felleskap, uten å holdes ansvarlige for andres teologi og opprør? I Bibelen finner vi et surdeigs prinsipp. Som en liten surdeig kan gjennomsyre en hel bolle med deig, slik vil en lære som ikke bli avvist kunne gjennomsyre en hel kirke. Samhold er vanskelig når grunnleggende bibelske sannheter blir fornektet. Dersom et skille ikke skjer vil trolig alle i ?bussen? ha det samme synet om noen år. Slik virker surdeigen. Noen setter opp ?lettvegger? og satser på å holde åtte seter upåvirket. Dette kan gå for en tid, men er vanskelig om turen blir lang. Matt 16:11-12,1 Kor 5:6, Salme 1.


For mange av oss ?konservative? handler vigselstriden om hvor vi plasserer vår lojalitet, hos Gud og i Hans ord, eller hos kirkelederne og i deres kompromiss. Vår motstand og sterke ord skyldes ikke tro på egen fortreffelighet eller manglende kjærlighet til andre mennesker. De sterke ordene skyldes en ærefrykt for Guds Hellighet, en kjærlighet til Gud og mennesker og en djup fortvilelse over den kurs kirken nå har satt for fremtiden. For oss har liturgivedtaket ingen vinnere.

Oppsummering vigselstriden.no

Menighetens myndighet og mulighet

Kirkemøtet (KM) er over, beslutningen er fattet. Er det «game over» og «hands up» for alle oss som er imot ny liturgi og lære? Trettién modige representanter på KM talte og stemte imot. Har de mange, mange tusen de talte på vegne av ingen mulighet for å vise det samme motet selv? For alle som er dypt uenige i flertallets vedtak, men fortsatt ønsker å forbli i Den norske kirke, er det gode «nyheter». Det finnes muligheter for å stå opp å avgi din stemme lokalt!

 

Menighetens myndighet

I Confessio Augustana, som er en av Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, står det i artikkel 28: Men når de (biskopene) lærer eller fastsetter noe som strider med evangeliet, da har menigheten en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem, Matteus 7:15 «Vokt dere for de falske profeter.» Bibelen sier også: En skal lyde Gud mer enn mennesker Apg 5:29.

 

Den lokale menigheten har myndighet til å avise ny lære som strider mot evangeliet. Selv om kirkemøtet og et samlet biskopkollegium sier at denne saken ikke rører ved evangeliet, er menigheten ikke forpliktet på deres konklusjon. Menigheten er bundet til Guds ord.

 

Markusevangeliet starter med ordene: Dette er starten på evangeliet om Jesus Kristus, Guds sønn Mark 1:1. Det som umiddelbart følger er en presentasjon av døperen Johannes. Han var en «røst» som ropte ut Guds kall til omvendelse. Israelsfolket hadde syndet og brutt Guds hellige lov. De hadde et «skrikende» behov for nåde og tilgivelse. Frelsen og Frelseren kunne de bare få del i dersom de også tok imot budskapet fra han som gikk foran Herren, for å rydde Hans vei. Dette er starten på evangeliet om Jesus Kristus.

 

Også i dagens Norge trenger vi å høre «røsten» i Guds ord som roper: Vend om! Dette er nødvendig for at vi skal komme til Kristus, og forbli hos Ham. Dette angår oss alle. Vi har som kirke og folk i stor grad sluttet å lytte til denne stemmen, som er starten på evangeliet om Jesus Kristus. Å innføre liturgi for vigsel av likekjønnede er å tale usant om Guds lov og vilje. Johannesrøsten blir skrudd av, og mennesker hører ikke lenger Guds kall til omvendelse. Dette er en hindring for forkynnelsen av evangeliet.

 

Hvordan kan menigheten avvise en ny lære? De stedene hvor det er flertall for å avvise, kan en på grunnlag av Bibel og bekjennelse fatte et flertallsvedtak som kategorisk avviser ny liturgi. Hvor en er i mindretall kan en fatte et mindretallsvedtak, som splitter menigheten i to bekjennelser. Prestene må velge side!

 

Dette er et utenkelig handlingsalternativ dersom en har kjøpt biskopenes konklusjon i saken. Dersom uenigheten bare handler om meningsforskjeller, som begge kan være uttrykk for Guds vilje, bør en så raskt som mulig gå tilbake til «business as usual». Men for alle som tror at dette berører evangeliet og at det har store konsekvenser for det åndelige liv i våre menigheter, så er ikke dette bare en mulighet, men også et stort ansvar. Dersom vi velger å forbli i DnK kan vi ikke slå oss til ro med at vi tapte avstemningen på kirkemøtet. Vi må bruke vår egen stemme og være villige til å rekke våre hender i været.

 

Menighetsmøtets mulighet

En annen mulighet som menigheten har, etter norsk lov, er å avise innføring av ny liturgi i soknets kirker. Soknet er juridisk enhet med store rettigheter og plikter. Etter kirkelovens kapittel 2 og paragraf 10 og 11 er det menighetsmøtet som avgjør: saker om innføring av ny godkjent salmebok og liturgi og andre saker som etter bestemmelse av Kongen eller departementet overlates til menighetsmøtets avgjørelse. Videre: Menighetsmøtet består av alle stemmeberettigede i soknet. Menighetsmøtet kalles sammen så ofte menighetsrådet finner det påkrevd eller når minst 20 av soknets stemmeberettigede krever det.

 

Menighetsmøtet kan holdes i forlengelse av en gudstjeneste. Dersom menighetsrådet ikke ønsker å ta et slik initiativ, kan 20 personer kreve et menighetsmøte innkalt for å stemme over innføring av ny liturgi.

 

Å avholde et slik møte vil ha flere positive sider. I mange sokn vil en trolig klare å avvise ny liturgi. Det skaper arbeidsro i hverdagen for prester og andre ansatte. Da er det ikke deres personlige mening og samvittighet som avgjør. Da er soknets kirker stengt for ny liturgi. Møtet stiller menigheten på valg, en må selv avgi sin stemme og synliggjøre sitt standpunkt. Å bekjenne grunnfester oss i vår tro og overbevisning.

 

 

Alle har en stemme og en hånd

Kirkemøtets mindretall viste stort mot ved å tale og stemme imot. Dette gjorde de i en svært krevende situasjon. Nå har alle som deler mindretallets overbevisning mulighet til å gjøre det samme.

Alle har et ansvar og alle kan bidra. Selv om du ikke sitter i menighetsrådet, kan du samle 20 underskrifter slik at et menighetsmøte må bli innkalt. Dersom vi tror dette rører ved evangeliet må vår tro komme til uttrykk gjennom bekjennelse og handling.

Etter KM er det slett ikke «game over» og «hands up». Alle kan bruke sin hånd og sin stemme i kampen for evangeliet og våre medmenneskers beste. Å tie for «fredens» skyld, er også et valg med store konsekvenser! En annet mulighet er å bryte med DnK. Godt Valg!

 

Rett derfor opp de slappe hender, og styrk de vaklende knær. La føttene gå rett fram på veien, så det halte ikke går ut av ledd, men heller blir friskt igjen. Hebr 12:12-13

Blod og Sabbat

Blod og Sabbat

Et motsvar på Espens Gyas argumentasjon for homofilt samliv

 

Espen Gyas blogginnlegg er velskrevet og har en klar argumentasjon. Hans store prosjekt er å vise at kirken tidligere har satt Bibelske skaperordninger til side, fordi mennesker har brukt sitt hode og hjerte i møte med hva de ser og erfarer i naturen:. Han skriver: Selv om et av de ti bud strider mot det vi ser i naturen, er det Bibelens ord som må vike. Ifølge Gya har Jesus gitt oss et eksempel på en slik Bibelbruk. Gya synes å mene at det vi erfarer som sant og godt i skaperverket har større tyngde enn Bibelens ord, når disse er på kollisjonskurs. Han tror på himmelens og jordens skaper, derfor kan Skaperens ord i Bibelen settes til side når vår erfaring med det skapte gir oss en bedre innsikt eller dypere forståelse.

 

Espens Gyas mange påstander og Bibelbruk fortjener et gjensvar. Han stiller seg på linje med Jesus og Apostlene som åpenbaringsformidler. Når Gud gjennom dem gav oss ny og fordypet kunnskap kan han også gjøre det gjennom Espens Gyas refleksjoner og erfaringer. Det er Bibelens ord som må vike når den ikke stemmer med våre erfaringer. Et slik Bibelsyn og Bibelbruk åpner for mange nye kapitler og sannheter som kan legges til Guds ord, og tilsvarende mange ord og sannheter som kan tas bort om vi skulle ?se? noe annet i naturen.

 

 

Sabbaten

Gya påstår at Jesus skyver hele sabbatsbudet til side som følge av det han ser i naturen:

 

Dette er, slik jeg ser det, en nøkkel til dypere forståelse. Solen står opp på sabbaten, den går ned. Vinden kommer, regnet kommer, gresset gror. Gud arbeider helt til nå. Hver dag. Jeg leser i denne teksten at Jesus skyver til side hele sabbatsbudet. Og til det bruker han det han ser i naturen. Gud har virkelig skapt den verden vi lever i. Vi kan vite noe om Gud når vi ser på naturen. Han hviler ikke. Det ser vi der. Han arbeider hver dag. Og selv om et av de ti bud strider mot det vi ser i naturen, er det Bibelens ord som må vike. ?Jeg tror på himmelens og jordens skaper?. Jesus viser vei. De første kristne tok til seg Jesu ord. De fant frihet i dem

 

At Jesus skyver Sabbatsbudet tilsides er ikke helt riktig, Han tilbakefører Sabbaten til den opprinnelige hensikt, en Guds gave til mennesket jfr Markus 2:27-28. Seks dagers arbeid, en dags hvile er en skaperordning. Prøver vi å hoppe bukk over hvilen, kan noen og enhver av oss møte veggen og gå på en smell. Om så  Jesus likevel hadde opphevet en skaperordning har Han som Skaper og Gud en helt annen autoritet til å gjøre det enn noen av oss. Riktignok sier Gya at endringen av sabbatsbudet er å finne i Bibelen, men han fastholder at vi her har fått en nøkkel til en dypere forståelse, en metode vi kan bruke når Bibelens kart ikke stemmer med naturens terreng:

Blod

Gya forsetter sin argumentasjon med et retorisk spørsmål: Men finnes det eksempeler på at apostlene har bestemt at noe skal være galt, så holder vi det ikke likevel? Ja, det gjør det. Loven om å spise og drikke blod. Videre får vi hans påstander om blod og sjeleblanding: Kort fortalt framstiller Bibelen at en skapnings sjel er i blodet. Det å ta blod fra en annen skapning inn i kroppen gjør at sjelene blander seg. Man blir uren.

Gya påstår at både Jesus og Apostlene fastholder det gamle testaments forbud mot å drikke blod og at vi senere uten samvittighetsproblem satt dette til side, fordi det ikke er aktuelt lenger. Ifølge Gya er Bibelens ord om blod er feil, fordi vi nå vet bedre: Og jeg tror vi har rett. Sjelen ligger ikke i blodet. Gud er skaper. Når Gud har skapt oss slik at sjelen ikke er i blodet, så er den ikke der, selv om det står i Bibelen.

 

Det hebraiske ord for sjel, næfæshj betyr en levende skapning. Noen ganger oversettes det med sjel andre ganger med liv i norske Bibeloversettelser. Etter gresk tenkning er sjel det egentlige, innerste, det ikke kroppslige som gjør deg til den du er. Dette virker å være Gyas definisjon av sjel. Slik er det ikke etter bibelsk og jødisk tankegang. Her betyr sjel en levende skapning. Tar du alt blod ut av et dyr, er det ikke mye liv igjen. Livet renner bokstavlig talt ut sammen med blodet. Derfor er livet i blodet.

                                                                                                                                                             

Forbudet mot å drikke blod som Gud gav Israelsfolket i den gamle pakt, hadde ikke sin begrunnelse i frykt for sjeleblanding, men var knyttet opp til alter og offertjeneste. For en skapnings liv er i blodet, og  jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for dere. Blodet soner fordi livet er i det. Derfor har jeg sagt til Israelittene: Ingen av dere må spise blod. 3 Mos 17:11-12a

Grunnen til forbudet mot å spise og drikke blod gir Bibelen oss her: Fordi blodet er gitt til soning på alteret, derfor skal det ikke spises eller drikkes.

I stedt for å lage en lære om sjeleblanding, kunne Gya med fordel trengt dypere ned i Bibelens lære om blod og soning. Hvorfor var det en slik ærefrykt for blodet? Hvorfor var blodet forbeholdt Herrens alter?

 

Grunnleggende i det gamle testamentes offerlover er soningstanken, ett liv i stedet for et annet. Når blodet stenkes på alteret, så er det til soning for folkets eller den enkeltes synd. Dyrets liv i stedet for menneskets liv. Det nye testamentet sier at vi nå i Jesus blod har fått en ny avtale/pakt med  Gud. Hans blod og hans liv i stedt for våre liv Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten.. I ham har vi friheten, kjøpt ved hans blod, tilgivelse for syndene. Hebr 9:15 og Efeserne 1:7a

 

Når Espen Gya påstår at kirken selv, mot Jesus og apostlenes ord, har opphevet forbudet mot å drikke blod er dette ikke riktig. Alle ordninger om blod, mat og renselse, også forbudet mot å drikke blod, blir opphevet med klare ord i Bibelen på grunn av Jesu blod og offer: Akkurat som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter. De skulle gjelde fram til tiden da den rette ordning ble innført. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle og kjøpte oss fri for evig. Hebr 9:10,12

 

Jesus slår fast at mat og drikke ikke gjør et mennesket urent: Skjønner dere ikke at ingen ting som kommer inn i mennesket utenfra kan gjøre det urent? Det kommer jo ikke inn i hjertet, men bare ned i magen og går ut dit det skal. Dermed slo han fast at all mat er ren. Markus 7:18-19.

Paulus sier det samme: For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Rom 14:17.

Det er Jesus selv og hans apostler, som i Bibelen opphever mat, offer og renhetslovene. Dette skjer fordi en ny pakt blir opprettet i Jesu blod. Mat, renhets og offerlover i det gamle testamentet var midlertidige ordninger som pekte fram mot han som virkelig kan rense og gjøre oss rene og som en gang for alle har betalt prisen med sitt eget blod. Les gjerne Hebreerne kapittel 8-10 i sammenheng.

 

Apostelmøtet i Jerusalem

Hva da med det såkalte aposteldekretet i Apg 15:29. Her beslutter apostlene, sammen med Den hellige ånd, å pålegge de hedningkristne å holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod. Hvordan kunne de pålegge de hedningkristne noe som var opphevet og ikke lenger påbudt?

 

Da Guds rike ble utvidet til å omfatte også hedninger fikk mange jødekristne problemer med å leve ?jødisk? når også hedninger ble en del av deres menigheter og fellesskap. Selv om Bibelen tydelig slår fast at ingen hedning må leve som jøde for å bli kristen Gal 2:14-21, så var det heller ikke forbudt for en jøde å forsette å leve ?jødisk? etter å ha kommet til tro på Jesus. Hva gjør man når disse to gruppene skal leve i samme menighet og felleskap? Jo man tar hensyn til hverandre!

 

Noen Fariseere som var kommet til tro på Jesus krevde  i Apg 15:5 at de hednigekristne måtte bli som jøder: De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven. En heftig debatt fulgte hvor Peter konkluderer på vegne av apostlene: Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi maktet å bære? Nei vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de Apg 15:10-11.  

                                                                                                                                                                   Først etter at Apostlene har slått fast at hedningene frelses uten Moselovens renhets og matforskrifter, gjør de det kjente kompromissvedtak om å pålegge hedningen å holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod. Når teologien er klarlagt: Frelse av Jesu nåde alene, gir de et praktisk pålegg hvor både jøde-og hedningkristne må ta hensyn til hverandre.

 

De fire punktene i vedtaket svarer til det 3 mosebok kapittel 17-18 pålegger innflyttere i Israel å overholde, når de bor blant jødene i deres eget land. Nå blir denne praksisen videreført blant de hedningkristne som lever og bor blant jødekristne som fortsatt lever ?jødisk?.

 

Vedtaket er således et kompromiss når to kulturer møtes og blir forent i ett nytt felleskap med en og samme tro. Kravet fra noen jødekristne om at hedningene måtte bli jøder, ja omskjæres og følge moseloven, blir kontant avist. Men de hedningkristne som bor og lever blant Jesus troende jøder, blir på den annen side pålagt et minimum for å gjøre det mulig for sine jødiske trossøsken å opprettholde sin jødiske livsstil og fromhetsutøvelse.

 

Paulus formaning til menigheten i Roma, inneholder en liknende tenkning, hvor den ?sterke? i troen skal ta  hensyn til den svake i troen, å være villig til å avstå fra bestemt mat og drikke av hensyn til en annens samvittighet. Jfr Rom 14:1-23

For oss kan dette vedtaket synes merkelig og selvmotsigende. Hvordan kunne de pålegge noe som var opphevet? Det er nok vanskelig for oss å forstå hvor langt de første kristne var villige til å gå for å nå andre med evangeliet og hvor mye de var villige til å forsake for å bevare enheten i fellesskapet. Paulus omskar Timoteus, ikke fordi Moselovens påbud fortsatt var gyldig, men av hensyn til de jødene de skulle omgås og misjonere jfr apg 16:3.  Paulus sa:

 

For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, 1 Kor 9:20-22a

Denne vilje til tilpasning for evangeliets og enhetens skyld, som preget Paulus, ble gjennom apostelvedtaket pålagt de hedningekristne som lever og bor blant  jødiske trossøsken. For en grundig redegjørelse se Jostein Ådna, ?Jakobs skriftbevis i favør av hedningemisjonen. Resepsjonen av Am 9,1112 i Apg 15,16-18?, Norsk Tidsskrift for Misjon 51 (1997), 203-219.

 

Vedtaket må ses i sammenheng med den historiske kontekst det blir fattet i, hvor Jøder og hednigekristne skulle leve sammen, og det må sees i lys av alle de klare ord i Bibelen som slår fast at mat og drikke, renselse og renhetsforskrifter ikke gjelder i den nye pakt som er opprettet i Jesu blod.

 

 

Konklusjon

Både endret syn på sabbaten og opphevelsen av forbudet mot å drikke blod finner vi altså i Bibelen. Derfor er det ikke riktig slik Gya påstår, at kirken senere har opphevet forbudet mot å drikke blod, ved å bruke Jesus sin angivelige natur metode. Gya sin fremstilling av sjeleblanding er ubibelsk, og gir oss ikke hjelp til å forstå hvorfor Bibelen før Jesu offer, forbød Israelsfolket å drikke blod. Vi har sett at Bibelen gir oss forklaringen: Blodet var gitt til soning på alteret, derfor skal det ikke drikkes.

 

Ifølge Gya tok Bibelen feil om blodet, og han hevder at vi måtte bruke hode og hjerte for å oppheve en skaperordning som åpenbart var feil. På dette bygger han videre å spør: Når Bibelen hadde feil her, hva gjør oss da så sikre på at den ikke også kan ha feil om homofilt samliv? I møte med det vi ser i naturen, den flotte kjærligheten som er mellom to mennesker av samme kjønn, så må vell den Bibelske skaperorning mann-kvinne også være feil?  Slik synes Gyas resonnement å være.

 

Gya har ganske sikkert gode hensikter og et oppriktig ønske om å vise at Bibelen gir oss en modell for oppheving av skaperordninger. Klarer han å bevise at en slik metode er gitt oss i Bibelen, og brukt i kirkens historie, har han gode kort på hånd  for å bruke metoden også i møte med bibelens skaperordning for ekteskapet. Hans prosjekt faller etter min vurdering helt sammen når man har overveldende bevis for at både endret syn på blod og sabbat er å finne i Bibelen. Endringene har ikke kommet fordi noen har brukt sitt hode og hjerte i møte med naturen, men de har kommet fordi Gud har åpenbart det for oss i sitt Ord.

 

Et eksempel på å bruke det en ser i naturen som metode for å oppheve en skaperordning finner vi i første mosebok kapittel 3. Eva er ute i Guds frie natur. Der møter hun en som trekker Guds ord og bud i tvil: Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen? En samtale innledes. Slangen forklarer at Gud umulig kan ha ment at de ikke kunne spise av det ene treet som var forbudt. Eva såg på treet, at det var gode frukter på det og et nydelig tre å se på. Naturen sa noe annet enn Gud ord, hvem skulle hun stole på? Det virket urimelig med et forbud mot noe som såg så godt ut. Kunne Gud ha ment noe annet enn det han faktisk hadde sagt? Kanskje Eva tenkte på sine tidligere erfaringer med fruktspising, hittil hadde det alltid gått bra når hun spiste frukt fra nye trær i hagen. I tilegg hadde hun møtt en som var av den oppfatning at det begrenset hennes liv som menneske å overholde denne skaperordningen. På bakgrunn av det Eva såg i naturen, støttet av hennes tidligere erfaring og bekreftet av slangens ord ? tok hun fra det eneste treet Gud hadde forbudt dem å spise av. Resten av historien kjenner vi.

 

Nå er ikke mitt poeng å sammenlikne Gya med Slangen i paradis. Men hans bruk av Bibelen for å oppheve Guds bud og skaperordning minner mer om den metode Eva brukte i Eden en det eksempel Jesus og apostlene har gitt oss i Bibelen. Har Gud virkelig sagt er den bekjennelse jeg sitter igjen med etter å ha lest Gyas artikkel en rekke ganger. Når to av de mest dyrebare skatter for vår tro, det livgivende blod og Guds bud, blir brukt for å bevise at Bibelen har tatt feil før så bærer det galt av sted. Slik det fremstår for meg, så er Gyas metode et angrep på Bibelens autoritet og budenes aktualitet.

Detter er ganske sikkert ikke forfatterens intensjon, men like fullt en følge av hans Bibelbruk. Alle bud i Bibelen kan etter denne metode bli opphevet. For dersom vi ser noe vi oppfatter som godt i naturen, selv om det går imot Guds ord, er vi frie til å bruke våre hoder og hjerter. Slik kan vi komme frem til noe bedre eller sannere enn det Bibelen sier. Det eneste som ifølge Gya blir stående fast er det dobbelte kjærlighetsbud. Men da står vi fritt til å fylle det med nytt innhold så lenge vår neste er fornøyd og har en opplevelse av å bli elsket.

 

 

Avslutningsvis forsøker Gya å gjøre homofilidebatten til et ubetydelig spørsmål i lys av en rekke andre utfordringer og problemstillinger vi står ovenfor. Å omtolke ekteskapet og ekteskapsbudet er etter min menig ingen liten sak. Dersom vår tolkning av naturen gjøres til høyere autoritet en Bibelens ord er det grunn til å rope et høyt varsko!

 

 

Sølve E Salte

Bonde og teolog

Etter kirkemøtet

I historien finner vi viktige før og etter hendelser. Begivenheter som setter dype spor, blir orienteringspunkter for fremtiden. Før og etter slaget på Stiklestad, før og etter reformasjonen, før og etter Eidsvoll 1814, før og etter krigen. Nå har vi fått et nytt: Før og etter kirkemøtet (KM).

Biskopene lever i den tro at nå vil alt falle til ro. Deres visdom uttrykt gjennom det kirkelige kompromiss skal  lede kirken inn i roligere farvann og gi oss fred fra årelange diskusjoner og talløse utredninger. Løsningen med to liturgier gir oss ikke fred. Den stiller oss på valg.

 

Tapte perspektiv

På kirkemøtet var det en gruppe på ca. tyve personer, med seks biskoper i spissen, som sterkt argumenterte for denne løsningen, selv om de personlig har et klassisk syn på ekteskapet. Sogneprest Ivar Braut fastholdt fra talerstolen at han stemte etter sin overbevisning. Det vil jeg ikke trekke i tvil. Overbevisning i KM sammenheng må være det en tror er Guds vilje i den gitte valgsituasjon.

 

I diskusjonen om vigsel har det klassisk bibelske synet på homofilt samliv forsvunnet. Dette er et vesentlig perspektiv og en grunnleggende premiss i liturgidebatten. For mange av oss med et klassisk bibelsk syn er det avgjørende at vi både kjemper for å bevare en rett ekteskapsforståelse og at vi fastholder det alvor Bibelen omtaler homofilt samliv med. MFs læreråds uttalelse fra 1997 gir uttrykk for det klassiske synet på homofilt samliv:

 

Kirken har som oppgave å veilede om Guds vilje og advare mot synd ut fra Guds ord. Evangeliet selv forutsetter at det  gis en  slik veiledning, slik at budskapet  om syndenes forlatelse ikke blir et budskap  om tillatelse for synd. Homofil adferd er i strid med Guds skapervilje (Rom 1:26f), uforenelig med kristen livsstil (1 Kor 6:9-11) og i strid med Guds bud (1 Tim 1:8-11) Kirken må ut fra dette fastholde at homofilt samliv er synd.

 

Er denne avgrensingen mot homofilt samliv fortsatt en del av de tyve representantenes klassiske ekteskapssyn? Dersom dette er tilfellet, hvordan  kunne de da stemme for å innføre en ny lære som de tror villeder mennesker om hva som er Guds vilje? Er Gud i konflikt med seg selv? Er det slik at Gud i en vanskelig kirkesituasjon går imot sitt eget ord og ber sine tjenere stemme imot det han tidligere har uttalt seg tydelig om? Er Gud en kompromissmaker, slik at han går for en sekundærløsning når han ikke kan få kirkelig flertall for sitt primærstandpunkt?

 

Jeg savner prinsipiell tenkning om hvilke konsekvenser et nytt ekteskapsyn får med tanke på menneskers møte med Gud som dommer og det evige liv. Denne saken handler om mer en samfunnsmessige konsekvenser for livet her og nå. Hva er god kirkelig veiledning med evigheten for øye?

 

Spørsmål til Ivar Braut m.fl.

Ivar Braut ble omtalt som en av arkitektene bak løsningsforslaget. Han stemte etter sin overbevisning på et kompromiss han trodde på. Jeg lurer på om han og de nitten andre fortsatt har et klassisk bibelsk syn på homofilt samliv? Tror de forsatt at homofil adferd er uforenelig med kristen livsstil og at homofilt samliv er synd? Det vil vær klargjørende om Braut m.fl kunne utdype sin teologi på dette området. For mange av oss med et konservativt syn på ekteskapet er Bibelens avgrensing mot homofilt samliv avgjørende for vårt syn på kirkelig vigsel av likekjønnede.

 

Veien videre

Etter kirkemøtet står vi ved et veiskille: Når kirken har besluttet å innføre ny lære om ekteskapet og om homofilt samliv må vi velge om vi vil bekjenne oss til Bibelens ord eller til biskopenes løsning. Vi må plassere vår lojalitet hos Kristus eller i det kirkelige kompromiss.

 

Etter kirkemøtet må vi alle gjøre et valg om tilhørighet. Viktigere enn formelt kirkemedlemskap er deltakelse i et fellesskap som bekjenner det samme. Dersom din prest avviser ny liturgi og står i kampen, kan det for en tid være mulig å bli værende i kirken. Dersom din prest godtar kompromisset eller vil bruke ny liturgi vil jeg sterkt råde alle til å bryte ut av gudstjenestefellesskapet.

 

Etter kirkemøtet hviler det et stort ansvar på alle som stemte for kompromissløsningen. Dette er opprør mot Guds vilje. På de representantene som kjente hans vilje, men valgte å stemme for ny liturgi, hviler det et ekstra tungt ansvar, jfr Lukas 12:47.

Vi blir medansvarlige i den beslutningen som er fattet, dersom vi passivt lar oss drive med og tar del i bruken av ny liturgi eller legger til rette for bruk. Ingen kan vaske sine hender rene i vissheten om andres skyld. Vi må velge side, avise eller akseptere ny liturgi. Pragmatiske kompromiss eller taus nøytralitet er ikke gyldige alternativ når troen settes på prøve. Enten er vi for, eller så er vi imot, enten bekjenner vi med  Bibelen eller så taler vi mot det Gud har sagt.

 

Etter mitt syn er løsningen med to liturgier uttrykk for teologisk kortslutning på konservativt hold. Det er resultatet av en lang serie kompromiss. Premissene har underveis blitt endret. Til slutt har en dratt konklusjon på feil grunnlag. Når biskopene og KM for noen år siden vedtok at uenighet i dette spørsmålet ikke er kirkesplittende, ble veien fram til årets vedtak lagt. Når noe vedtas å ikke være alvorlig nok til splittelse, mister teologiske argument sin tyngde. Ord som synd og splittelse forsvinner ut av vokabularet. Da blir et kompromiss løsningen for å komme videre sammen.

La oss reise oss mot liturgivedtaket og bekjenne slik biskopene gjorde i 1997:  Å sidestille heterofile ekteskap og homofile samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper og må anses som kirkesplittende vranglære! ( Les gjerne Judasbrev v 1-25)

 

Huset bygd på fjell

«Huset bygd på fjell» Matt 7:24-29, Luk 6:46-49

 

For å forstå en historie er det viktig å få med seg begynnelsen. Historien om huset bygd på fjell avslutter Bergprekenen. Jesus starter sin berømte tale med å gi åtte kjennetegn på en kristen i saligprisningene. Når disse kjennetegnene er å finne i hans etterfølgere vil vi fungere som verdens lys og jordens salt. Taper vi vår egenart mister saltet sin kraft. Da blir vi overvunnet av den verden vi var satt til å vinne for ham.

 

Jesus fortsetter med å gi oss en «nøkkel» til hele talen; Oppfyllelse. Jesus kom ikke for å oppheve loven og profetene, men for å oppfylle. Det Guds lov krever og det Guds løfter lover skjer nå! Jesus oppfyller loven og profetene med sitt liv, med sin død og gjennom sitt folk.

 

På fjellet beskriver Jesus en smal vei som han kaller oss til å gå. Den har Guds bud som grensesteiner og Guds løfter som ledestjerner. For å kunne bevare vår egenart som kristne og utføre vår oppgave i verden, må vi holde fast på Guds bud og løfter, slik at Jesus kan oppfylle disse gjennom oss.

 

Mot slutten av bergprekenen stiller Jesus oss på valg mellom den smale og brede vei og mellom ekte og falskt disippelliv. Hele talen sammenfattes i historien om husbyggerne, og spørsmålene til oss blir: Hva vil vi gjøre med det vi har hørt? Hva slags hus vil vi bygge?

 

To husbyggere

Gjennom bildet av husbyggere og hus, gir Jesus oss en beskrivelse av to ulike disippeltyper som lever kristenlivet på to vidt forskjellige måter. Begge hører Jesus sine ord og bekjenner han som Herre. Vi kan videre tenke oss at begge er aktive og med i «menigheten». De bekjenner sin tro, ber sine bønner, hører Guds ord og synger de samme salmene. Så mye er likt. Tross alle likheter er det  en grunnleggende forskjell, som i det lange løp får store konsekvenser. Den avgjørende forskjellen er hvordan de forholder seg til det Jesus sier.

 

To Hus

Hvordan er det mulig at den ene kjenner seg forpliktet til å innrette sitt liv etter Jesus sine ord, mens den andre kjenner seg fri til å la være? Jeg tror at mye av forskjellen mellom dem, skyldes deres ulike oppfatning av hvem Jesus er som Herre. Det gudsbilde de så og oppfattet i Jesus må ha vært svært forskjellig.

 

Den ene må ha «sett» en herre som var fornøyd med bekjennelse og deltakelse, men som ikke  brydde seg om hvordan livet ble levd. Også i våre dager kan vi høre lignende meninger: Alt er jo nåde, kom ikke her og si at Gud krever noe! Jeg er fri til å leve mitt liv slik jeg vil, og gjennom alt kan jeg vite at Jesus velsigner meg og møter mine behov. Jesus reduseres til en «hovmester» for våre ønsker! Han blir en ordrik, men viljeløs Gud, som ikke krever mye eller har noen sterke meninger. Jesus blir den beskjedne medvandreren, som er fornøyd så lenge han får være med på «lasset». Riktignok sier Jesus: Følg meg! Men det er en overskrift uten innhold, veien får vi finne selv. Vi takker ja til frelsen han kan gi, men Herre over våre liv får han ikke være!

 

Den andre husbyggeren må ha «sett» en Herre som var den hellige og allmektige Gud, som mente det han sa og krevde lydighet mot sitt ord. Å høre Jesus sine ord forpliktet til handling. Livet måtte innrettes etter det han hørte, og korrigeres når hans valg var i konflikt med Guds vilje. Også denne husbyggeren var frelst av bare nåde, men nåden var for han ikke en frihet til ulydighet! Han var dyrt kjøpt og tilhørte nå en nådig og god Herre som han ville tjene med sitt liv!

 

Stormen

Begge husene utsettes for regn, flom og vind - en storm - som prøvde hvor solid de var bygget. Stormen er et bilde på Guds dom som en dag vil prøve alle hus. Den vil skille mellom falske og ekte disipler. Stormen vil avsløre om vår bekjennelse av Jesus som Herre var mer enn ord, om troen var levende, ja om våre hus kan anerkjennes av Gud.

 

Når Jesus underviser oss i loven, blir vi alle syndere som kommer til kort. Vi trenger alle Guds tilgivelse og nåde. Men vraker vi Guds bud går vi også glipp av oppfyllelsen av Guds løfter. Våre valg får konsekvenser! Lar vi Guds ord være den «mal» som våre liv skal formes etter, eller former vi «malen» etter våre liv? Tolker vi våre liv i lys av det Bibelen sier, eller tolker vi Bibelen i lys av våre liv? Hvordan vi bruker Guds ord, avgjør hva slags hus vi bygger.

 

Å innføre en liturgi for likekjønnede ekteskap er å gå imot det Gud har sagt. Det er husbygging på sand. Da bygger vi hus som i det lange løp ikke kan bli stående. Jesus kom ikke for å oppheve Guds bud og løfter, men for å oppfylle. Han stiller seg på det gamle testamentets morallov, og bekrefter de 10 buds fortsatte gyldighet. Å hevde at Jesus med sitt budskap åpner for homofilt samliv, og slik radikalt bryter både med det gamle testamentet og det øvrige nye testamentet, er å overse det Jesus sa. Så hva velger vi å gjøre, oppfylle eller oppheve Herrens ord? Hva slags hus og kirke skal vi bygge ?

 

Hvorfor kaller dere meg Herre, Herre! Og så gjør dere ikke det jeg sier? Lukas 6:46

Fra kirkesplittende vranglære til enstemmig anbefaling

Kirkens syn på homofilt samliv har de siste 18 årene endret seg dramatisk. I 1997 forelå en viktig utredning med tittel: Kirkens enhet og troens fundamenter. Bak denne stod de tre biskopene Halvor Bergan, Odd Bondevik og Sigurd Osberg. Hele utvalget stod sammen om konklusjonen: Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper og må anses som kirkesplittende vranglære. Lærerådet på MF kom en høringsuttalelse til utredningen, hvor de blant annet sier:

Kirken har som oppgave å veilede om Guds vilje og advare mot synd ut fra Guds ord. Homofil adferd er i strid med Guds skapervilje (Rom 1:26f), uforenelig med kristen livsstil (1 Kor 6:9-11) og i strid med Guds bud (1 Tim 1:8-11) Kirken må ut fra dette fastholde at homofilt samliv er synd.

Hvorfor har både Biskopene og MF gjort helomvending i dette spørsmålet? Har det kommet nye avgjørende argumenter? Har bibelforskningen gitt oss ny innsikt? Svaret på begge disse spørsmålene er nei. Argumentene og den bibelske begrunnelse har ikke endret seg siden 1997, bare konklusjonen.

 

Argumenter for endring

Hva er argumentene for å hevde at Gud egentlig er for homofilt samliv og ikke så sterkt imot som en gjennomlesning av Bibelen gir inntrykk av? Slik jeg oppfatter argumentasjonen bygger den på  fem påstander:                                                                                                                                                                   

 

1. Nestekjærlighetsbudet må ha en kritisk prøvende funksjon på andre budene

Budet om å elske vår neste opphever ikke de andre budene i Bibelen. Du skal ikke stjele, misunne, lyve, bryte ekteskapet, drepe, osv er konkretiseringer av hva kjærlighet til vår neste er i ulike valg og situasjoner. I Bibelen blir aldri nestekjærlighetsbudet brukt for å svekke eller oppheve forbudet mot homoseksuelle handlinger. Å elske vår neste må heller ikke spilles ut mot den andre halvdel av det dobbelte kjærlighetsbudet: Å elske Gud. Å elske Gud er å holde hans bud (Joh 14:15, 1.Joh 5:3). Når det i 1. kor 13 heter at størst av alt er kjærligheten, så er ikke dette en vilkårlig og individuell kjærlighet som åpner for alt vi synes er godt eller føler er riktig. Kjærligheten er definert av Bibelens ord og har sitt forbilde i Guds egen kjærlighet til oss. Kirken kan ikke sette de bud og ordninger som er forankret i Jesus og apostlenes etiske undervisning til side, uten å undergrave Bibelen som øverste norm i spørsmål om liv og lære.

 

2. Homofili i dag er noe helt annet enn i «Bibelens dager»

Det hevdes at Paulus var ukjent med vår tids forpliktende homofile kjærlighetsrelasjoner. Videre at de homofile handlingene som Bibelen så sterkt avviser var knyttet til tempelprostitusjon eller voksne menns utnyttelse av unge gutter. Er det et misbruk som fordømmes, slik at vår tids ordnede forhold kan velsignes? I en rekke antikke kilder, bl.a. hos Platon, Straton fra Sardes, Plutark m.fl, får vi innblikk i homofile relasjoner som var bygget på gjensidig kjærlighet. Keiser Nero feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn. Når det gjelder likekjønnede ekteskap konkluderer den klassiske filologen C. A Williams i kapittelet «Marriage between males» i verket Roman Homosexuality slik: It seems clear that some romans did participiate in formal wedding ceremonies in which one male was married to another (s 252). Ut fra antikke kilder kan en altså fastslå at homofili var utbredt, offentlig akseptert, og i noen tilfeller også ordnet i ekteskapslignende former. Paulus vokste opp i et antikk bymiljø og var trolig godt kjent med ulike homoseksuelle relasjoner. Når han aviser disse i Rom 1, er det ikke på bakgrunn av misbruk eller mangelfull organisering. Paulus avviser homoseksuelle handlinger fordi de er brudd på Guds skapervilje og uttrykk for menneskets opprør mot den ordning Gud fastsatte da han skapte dem til mann og kvinne. For videre lesning anbefales Bjørn Helge Sandveis artikkel: Bibelen og homofilispørsmålet.

 

3, Jesu raushet og kjærlighet i møte med de «utstøtte» gjør han til en frigjører også for de homofile.

Jesus sin holdning og karakter forplikter, men hans liv og eksempel er ikke et speilbilde på våre ønsker og idealer. Det er ofte et motbilde som korrigerer. Jesus kom for å frigjøre oss alle fra synd, ikke fra Guds vilje. Jesus var full av nåde og sannhet. Han møtte de utstøtte med nåde og tilgivelse, men han sa også: Gå bort å synd ikke mer. Han velsignet aldri mennesker til å leve videre i sin synd.

 

4. Skapelsesfortellingene gir oss ikke en ordning for samliv mellom mann og kvinne, men et eksempel på liv sammen.

For å komme frem til denne slutning må en bruke et «overordnet perspektiv» og ikke direkte teksttolkning. Utgangspunktet er en sammenstilling av menneskeverd og «skapt slik» tenkning. Det er diskriminerende og krenkende av menneskeverdet å nekte noen å leve ut sin «skapte» seksualitet. Det bibelske ekteskap reduseres til tallet to. Så lenge to ønsker det og forplikter seg, er dette et ekteskap godt nok. Bare sammenstillingen av menneskeverd og seksuell utfoldelse er svært problematisk. Vi har vår verdi fordi Gud har skapt oss i sitt bilde, ikke fordi vi er seksuelt aktive.

Fra Bibelens begynnelse til slutt er det bare ekteskapet mellom mann og kvinne som får Guds velsignelse og aksept. Jesus bekrefter selv den skapelsesgitte orden for samliv: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem som mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være én ett.» (Matt 19:5).

 

5. Teologiske endringer på andre områder viser at kirken har tatt feil før!

Om kirken skulle ha tatt feil før, er ikke det et argument for homofilt samliv. Det er heller et varsko til alle om å prøve sine meninger på Bibelen. Der Bibelen gir rom for tolkning, er det forståelig med ulike syn og oppfatninger. Den siste store teologiske utgreiing om homofilispørsmålet, er

lærenemdas avhandling fra 2006. Nemnda var splittet i to. Den konservative halvpart fant ikke bibelsk belegg for det nye synet, de fant heller ikke at skilsmisse og gjengifte og kvinners stilling i samfunn og menighet er relevante paralleller til homofilispørsmålet. På disse områdene finnes det et tolkningrom i Bibelen. Når det gjelder homofilt samliv, er Bibelen entydig avvisende.

 

Vurdering og veivalg

Gjennom kompromiss og tilpasning har veien fra avvisning til aksept vært kort for mange.

Jeg vil ikke trekke oppriktigheten i tvil hos de som har skiftet syn eller inntatt en pragmatisk holdning. I et historisk perspektiv er det likevel underlig at så mange i årene 1997-2015 skiftet syn. Selv om den enkelte kan oppleve at kritisk refleksjon, fornyet bibelstudie og oppgjør med «trangsynt» pietisme har ført til endringer, er det påfallende at så mange gjorde det akkurat nå. I samme periode har det vært et massivt politisk press for å få kirken til å endre syn. Tilliten til Bibelen som Guds ord er blitt svekket og samfunnets generelle individualisme og opprør mot autoriteter har også nådd kirken. Troen er blitt individuell og privat. Etterhvert er også livene våre blitt «privatisert», slik at hverken Gud eller noe menneske skal komme å si oss noe bestemt om hvordan vi skal tro eller leve. Det er underlig at så mange oppdaget hva Gud egentlig mente om homofilt samliv nettopp i disse dager hvor individets ønsker synes å stå over Guds lov.

 

Striden om homofilt samliv handler ikke om et etisk enkeltspørsmål, men rører ved bibelsynet. Gir Bibelen klar veiledning i grunnleggende etiske spørsmål? Slik vi konkluderer her gir et mønster for bibelbruk og for hvordan vi tenker om forholdet mellom Guds vilje og våre valg.

Viktigere enn analyse av fortiden er de valgene vi nå gjør for fremtiden. 2016 kan bli året da fortellingen om Den norske kirke tok en ny vending. Dette skjedde fordi mange som hadde et bibelsk forankret syn lot sin tro og overbevisning få konsekvenser. Linjen av kompromiss og tilpasning ble forlatt. I stedet samlet troppene seg bak den «frontlinjen» som MF og Biskopene etablerte i 1997. La oss med dem bekjenne: Å sidestille heterofilt  ekteskap med  homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper og må anses som kirkesplittende vranglære.

Sofaen eller Sannheten?

Den norske kirke har gjort seg klar til «fredagskos». En romslig sofa, med myke puter og plass til  alle er gjort klar. Fra flatskjermen strømmer kirkens egen «gullrekke» ut med et budskap om «enhet», «fred» og «toleranse». Det er god stemning i kirkestuen, latter og jubel fyller rommet.     Vi kjenner uttrykket «pengene eller livet». Trengt opp i et hjørne og med kniven på strupen ville vi valgt livet. I disse dager stilles vi på et annet valg. Sofaen eller Sannheten?

 

Sofaen

«Sofaen» virker ved første øyekast innbydende, ja nettopp hva vi trenger for å forsone teologiske motsetninger. «Sofaen» frister mer enn skilsmisse, det er mer forlokkende å skifte syn enn å skifte bo! Løsningen er å sette seg ned, finne en god tone og la seg fengsle av «gullrekken» som gir oss felles opplevelser og etterhvert også felles meninger!

«Sofaen» kan være god for «kirkefreden», men den er farlig for troslivet. Budskapet fra flatskjermen er ensrettet. Det er begrenset hvor lenge selv den mest «sterktroende» kan bli sittende uten å komme på gli, sløvne hen eller sovne inn.

Noen setter seg godt til rette, og trøster seg med at vi fortsatt har det samme trosgrunnlag! Kirken trenger oss hevdes det, for vi kan være en motvekt som «korrigerer» og «veileder». Det er vanskelig å advare mot noe vi har akseptert! Ved å forbli i «sofaen» godtar vi det nye synet som en mulig tolkning av Guds ord, selv om vi personlig har en annen oppfatning.

Når ny kirkelære går ut over Ordet, blir trosgrunnlaget et annet, selv om Bibelen ligger på bordet og «Luther» står ved «roret»!

 

«Sofaen» er stedet hvor teologisk tilpasning skjer nærmest av seg selv, bare man blir sittende og tar tiden til hjelp! Mellom de myke putene og den gode samtalen ligger selvbedraget på lur.

I Jakobsbrev 1:22 leser vi: Dere må gjøre det ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv.   Vi må være sannheten tro i kjærlighet, ikke i taushet. Løgn må avsløres, ikke aksepteres, vårt lys må skinne i mørke, ikke skjules! Blir du sittende, selv om du er «helt imot» vil du til slutt lure deg selv!  Mange har kommet på «gli» og tilpasset sin tro. For omlag tyve år siden ville ingen av landets biskoper ha satt seg i «sofaen». Mye har skjedd siden den gang!

 

Sannheten

Sannheten kan virke som et dårlig alternativ mens du sitter. Det er først når du har reist deg at du

takker Gud for at han fikk deg opp. Sannheten ødelegger den gode stemningen, utfordrer oss på de valg vi har tatt og uroer samvittigheten. Jesus sa: Blir dere værende i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere få kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri. Joh 8:31-32.

Kirkelige kompromiss og teologiske tilpassinger som er i konflikt med Guds ord kan aldri gi oss den fremtid som de lover. Den «frihet» og «sannhet» som lokker oss til å bryte med Guds ord er løgn og ufrihet i forkledning. Det er bare ved å bli værende i Hans ord at sannheten kan sette oss fri.

 

Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Sal 127:1

Å innføre en liturgi for vielse av likekjønnede er å bygge utenfor Guds ord. Da arbeider vi forgjeves. Å gå over de grenser Gud har satt er å spise forbudt frukt, samme hvor mange biskoper som lyser sin velsignelse over dette!

En fisk på land hiver etter pusten fordi den er ute av sitt rette element. Slik er det også for en kristen som har funnet «hvile» utenfor de grensene Guds vilje setter. Blir vi sittende i «sofaen» får troen pusteproblemer!

 

Valget

Du trenger ikke være profet for å «se» at det i sofaen bare er plass til ett syn og én liturgi. Om noen år vil dette være en realitet. I sofaen vil forfallet av bibelsk teologi forsette. Hva er det neste bud som ryker til fordel for «gullrekka»? Kampen er ikke over, selv om Den norske kirke skulle gi tapt. Angrepene på bibelske sannheter, og de som står for disse, vil fortsette med full styrke. Vi kan i neste omgang risikere at Den norske kirke blir brukt som redskap og religiøs autoritet for å irettesette de utenfor kirken som fortsatt tror på de bibelske bud. Har biskoper og prester med et bibelsk forankret syn, tenkt gjennom hvilke konsekvenser det valg de gjør i dag kan få i løpet av de neste ti år? Dersom vi tenker på våre barn og generasjoner som kommer, er det uforståelig om vi velger å bli sittende passive.

 

«Våkne du som sover, stå opp fra de døde og Kristus skal lyse for deg!» Ef 5:14

Vi må velge mellom åndelig søvn eller åndelig liv. Skal vi bli sittende inn i en natt eller stå opp til en ny dag? Tiden er inne for å  finne frem «vandringsstaven» og gjøre «reisevesken» klar. La oss be for våre biskoper, prester og kirkemøterepresentanter, at de skal få styrke og mot til å stå opp for sannheten på vårens kirkemøte. La oss be Gud gi våre ledere visdom og kampvilje, slik at samlivet mellom de to syn kan ta slutt! Og skulle et samlet kirkemøte vedta ny vigselliturgi, så la oss gå ut! Utenfor kan vi stille oss skulder ved skulder og danne en bred evangelisk luthersk kirke. Vi stilles på valg: Sofaen eller Sannheten?

 

Muntlig eksamen

Pensumet er pugget, et semesters fordypning skal bedømmes i løpet av noen minutter. Nervøsitet, svette i hendene, en lang kø av kandidater venter på tur. Noen blar og leser febrilsk til siste minutt, andre slapper av og prøver å roe nervene. Kunnskapen er inne, den må bare ut i rette øyeblikk. Navn etter navn ropes opp, en og en går elevene inn, tiden for muntlig eksamen er inne!

 

Hele Den norske kirke er i disse dager oppe til muntlig eksamen. Pensum er Bibelen, nærmere bestemt det sjette bud, ekteskapet. Utspørringen koker ned til spørsmålet: Er det i samsvar med Guds vilje at Adam gifter seg med Even og at Eva gifter seg med Alma? For mange, som forankrer sitt svar i Bibelens ord, er dette et lett spørsmål med et innlysende svar. Scenen som utspiller seg er uvirkelig. Den ene etter den andre forblir tause under utspørringen. Kunnskapen er der, svaret ligger på tungen, men det kommer ikke ut et eneste ord!

 

 

Strøket mange ganger!

Så langt har vi fått mange muligheter til å avgi svar. Dag etter dag får vi gå opp til «konteeksamen». For å hjelpe sine elever til å avgi et svar, sender Gud oss «sensorer» i ulik forkledning. Mesteren stiller sine etterfølgere på prøve, vil de bekjenne eller fornekte? Frykten for at de mennesker som kan høre oss, ikke liker svaret vårt, har så langt fått mange til å  tie. Riktignok hviskes og tiskes det i gangene når tiden for utspørring er over. På tomannshånd og i fortrolighet har flere en klar bekjennelse. Hvem vinner slaget om vår munn? Vil menneskefrykten få oss til å tie, eller vil Gudsfrykten få oss til å tale? Betraktet fra utsiden virker valget opplagt. Bak alle «sensorer» og eksamensvakter står Gud. Det er han vi står foran og gir vårt svar til. Hvordan han bedømmer vår besvarelse betyr alt.

 

En prests munn

Noen av eksamenskandidatene forventes det litt mer av. Deres svar skal være så høyt og tydelig, at det blir snakket om i «gangene» og setter mot i dem som venter på tur! Slik prestene leder menigheten i høymessens liturgi er de kalt til å gå foran og lede når troen og viljen til å bekjenne settes på prøve. Gud har høye tanker og forventninger til en prests munn. I følge Malaki kapitel 1 og 2 skal prestenes ærefrykt for Gud gjøre at pålitelig rettledning er å finne på deres munn, og disse ordene fra prestene får mange mennesker til å vende om fra sin skyld. Men når prestene mangler ærefrykt for Herren, er ikke ordene deres til hjelp, men motsatt - de får mange til å snuble.

 

Er det ikke dette som er i ferd med å skje? Får veiledning fra prekestolen mange til å snuble? Er Gudsfrykt byttet ut med menneskefrykt, slik at det nå er viktigere å behage mennesker enn Gud? Er det viktigere å veilede til fred mellom mennesker, enn til lydighet mot Gud? Forkynnes det nå fred, fred, men så er det ingen virkelig fred?

Ikke mange av oss bør bli lærere, sier Bibelen, for lærerne skal bli så mye strengere dømt. Jak 3:1

 

Fornekte eller bekjenne?

Jesus sier: Den som fornekter meg for mennesker, han skal jeg også fornekte for min Far i himmelen. Matt 10:33

Kanskje du innvender: «Det er ikke Jesus vi fornekter med vår taushet i vigselstriden. Det er i høyden et av hans bud, ja litt av hans vilje vi fornekter. Men ikke Jesus og vår tro på han!»

Et ukjent sitat som ofte tilskrives Martin Luther lyder slik:

«Dersom jeg med den høyeste stemme og den klareste skriftutleggelse bekjenner min tilslutning til hele Guds ord, bortsett fra det punkt som verden og djevelen akkurat nå angriper, da bekjenner jeg ikke Kristus - uansett hvor frimodig jeg bekjenner ham. Det er der hvor kampen står, at soldatenes troskap blir prøvet. Å stå stødig på alle de andre frontavsnittene betyr flukt og vanære hvis soldatene trekker seg tilbake på det avgjørende punktet».

 

Flere forsvarer sin taushet med at de heller har prioritert å stå opp for andre saker: Noen gjør et korstog mot materialismen, andre kjemper for en grønnere hverdag, noen mot løgn, baktalelse eller egoisme. Noen har nok med å utvikle lokalmenigheten, undervise om nådegaver og utruste til tjeneste! Andre konsentrerer seg om å bringe evangeliet til de unådde folkeslag, og med god samvittighet lar de være å vitne for sitt eget folk!

 

Ære være alle kjempende sjeler, som står opp for Guds vilje og medmenneskers beste. Men samme hva vårt «hjertebarn» er, har ingen av oss fått frihet til å trekke seg fra der hvor kampen akkurat nå raser. Den bibelske sannhet som nå hardest blir angrepet er det sjette bud. Hva er Guds vilje for ekteskapet?

 

Hvor lenge lar Gud oss holde på? Når stenges eksamenslokalet? Den dagen vil komme, da det svar vi ga blir stående som endelig. La ikke denne muligheten gå fra deg! Avgi ditt svar nå!

 

 

Ingen kan tjene to herrer

I en tid med mange kompromiss og stor vilje til tilpasning er Jesus kompromissløs og stiller oss alle på valg. Ingen kan tjene to herrer. Men er det ikke dette «kunststykket» mange av oss konservative prøver på i vigselstriden?

Hva velger vi når vi må velge mellom å tjene Gud eller å tilfredsstille mennesker? Når vi ikke kan få i både «pose og sekk», men må skuffe den ene part og glede den andre, hvem får da vårt ja? Tiden er inne for å velge side.

 

Gud eller mammon?

Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon. Matt 6:24

Mammon er det arameiske ordet for eiendom og penger. I versene rett før har Jesus bedt oss velge hvor vi vil samle våre skatter, i himmelen eller på jorden. For hvor din skatt er, der vil og ditt hjerte være. Nå føres denne tanken videre. Nå er spørsmålet: Hvem er Herre i våre liv: Gud eller mammon?

Hvem eier våre hjerter, har innflytelse over våre viljer og får styre våre valg?

Hva velger vi når vi må velge mellom å såre mennesker eller å bryte Guds bud? Hva er viktigst for oss, økonomisk sikkerhet eller å leve for Guds ære? Hvem trekker det lengste strået når vi må velge mellom anerkjennelse fra Gud eller fra mennesker? Hva betyr mest for oss, å bekrefte andre menneskers valg eller å stå opp for Guds vilje? Hvem vinner når vi bare kan gjøre den ene part tilfreds?

 

Jeg tror at mange av oss forsøker å være åpne og tolerante, og gjennom det ender opp med å tjene både Gud og mammon. Vi holder fast på Bibelens ord og teologisk sett er vi motstandere av en ny liturgi. Samtidig vil vi gjøre mammon til lags, både for å unngå bråk og for å få alle «fordelene» hans herredømme medfører. For å få regnestykket til å gå opp, har vi kjøpt den løgnen at uenigheten ikke berører evangeliet og dermed ikke er kirkesplittende. Det gjør alt så mye enklere. Vi slipper å stå i en uløselig konflikt og trenger ikke skille lag med kollegaer og meningsmotstandere. Det viktigste nå er å bevare «freden» og «enheten». Ved å gjøre dette anerkjenner vi det andre syns rett til en plass i kirken. Slik godtar vi den andre læren som en mulig tolkning av Guds vilje, selv om vi personlig er av en annen oppfatning. Med vårt teologiske ståsted «tjener» vi Gud, men med alt annet vi sier og gjør, så tjener vi mammon. I praksis vender vi Gud ryggen og forkaster han som Herre.

 

Jesus sier: Hvorfor kaller dere meg Herre, Herre, og så gjør dere ikke det jeg sier? Luk 6:46 Vi kan ikke «tjene» Jesus med våre ord og samtidig gjøre mot hans vilje med våre valg og handlinger. Den som kjenner sin herres vilje, men ikke gjør etter den, han er ikke i «tjeneste», men i opprør! Det kompromiss finnes ikke som gjør begge herrer til lags. Vi kan ikke tjene både Gud og mammon!

 

Hvem vil du tjene?

Bob Dyland skrev etter sin omvendelse en fengende sang kalt «Gotta serve somebody». Hans budskap er at uansett hvem du er, hva du gjør og hvor du bor ? så må du tjene noen, én vil være Herre i ditt liv! Vi kan dikte videre på sangen og si: Du kan være nyfrelst eller kristen mange år, du kan være ungdom eller gammel med grått hår! Kanskje synes du fri liturgi er det som passer best, eller er du en som synes høymessen er en fest? Du kan være biskop, kateket eller konfirmant, du kan være kirkemøterepresentant. Du kan være sanger i menighetens kor eller du er presten som preker ut Guds ord! Du kan være kvinne, du kan være mann, du kan tro at Jesus kunne lage vin av vann, ? men du må tjene noen,  ja du må tjene noen, det kan være Gud eller det kan være mammon, men du må tjene noen! - Bare én Herre kan du ha!

Jeg er sikker på at mange av oss har et sterkt ønske om å tjene Gud, men vi er så bekymret for hva fremtiden vil bringe at det blir vanskelig å velge. Dersom det ikke blir en splittelse innad i kirken og vi må bryte ut, hva med lønn og kirkebygg? Hva med alle menighetens aktiviteter og vår stilling i lokalsamfunnet? Skal ikke våre barn bli konfirmert i kirken hvor vi bar dem til dåp? Tenk på alle de relasjoner som blir brutt opp, vil gamle vennskap overleve? Vil det bli bråk i familien, mellom generasjoner, mellom ektefeller? Vil presten vår bli skuffet, og gjør vi livet vanskelig for vår prost?                                                    

 

Mye er usikkert og det er mange spørsmål vi ikke kjenner svaret på. Alt dette vet Jesus. Etter at han har bedt oss velge mellom å ha Gud eller mammon til Herre, sier han: Vær derfor ikke bekymret for mat og drikke som dere må ha for å leve, og heller ikke for klærne som kroppen trenger....den Far dere har i himmelen vet at dere trenger alt dette. Matt 6:25ff. Jesus kjenner våre bekymringer og behov. Han kaller oss til å stole på vår himmelske fars omsorg og makt, i stedet for å søke trøst og sikkerhet i mammon. Vil vi tjene Gud som Herre ber han oss om å søke Guds rike og hans rettferdighet først, så skal vi få alt det andre i tillegg.

Tilbake til der vi begynte, - ingen, absolutt ingen kan tjene to Herrer. Vi må alle gjøre et valg: Gud eller mammon?

Hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være

Hvorfor er det slik at mange prester med et konservativt syn i vigselstriden fremstår halvhjertede og tause? Teologien er i orden, men det finnes ikke vilje eller mot til å stå opp for sin tro. Stillheten råder og når munnen åpnes kommer det som oftest unnskyldninger for hvorfor fortsatt taushet og utydelighet tjener kirken og menigheten best! Jeg tror vi i vigselstriden står overfor et hjerteproblem. Mange av oss «kjemper» uten å ha hjerte med, derfor blir det halvhjertet innsats og raskt kapitulasjon.

 

Hvor har prestene sine hjerter i vigselstriden?

Jesus sier: For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være (Matt 6). Skattene i ditt og mitt liv, er det som kommer først, det vi står opp for å gjøre og det vi tenker på når vi legger oss. Skattene er det vi lever for, planlegger i samsvar med og er villige til å ofre mye for å oppnå eller beholde. Våre skatter får «forkjørsrett» når de er på kollisjonskurs med andre ting vi ønsker og holder for viktige.

I samme avsnitt advarer Jesus oss mot å samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger og hvor tyver bryter inn og stjeler, men dere skal samle skatter i himmelen.

Når mange prester er lunkne i vigselstriden, skyldes dette at deres hjerter er delte? Og er hjertene delte fordi de har samlet skatter to plasser, i himmelen og på jorden?

Å ha sine skatter i himmelen betyr at det viktigste for oss er å gjøre Guds vilje og søke hans ære. Det «trumfer» alle andre hensyn. Vi lever for å gjøre hans vilje kjent, trodd og etterfulgt. Å samle sine skatter på jorden betyr at det viktigste for oss er å tilfredsstille menneskers vilje og ønsker. I vigselstriden kan én slik «skatt» være ønsket om å bevare kirkens «enhet», en annen kan være lysten til å sikre kirkens posisjon i folket, en tredje kan være ønsket om å beholde stilling og lønn, en fjerde kan være et oppriktig ønske om å ikke såre de mennesker som er mest berørt, en femte «skatt» kan være offentlige midler til ny kirke eller oppusning av den gamle. Ingen av disse ønskene er i seg selv feil, men det blir galt når det å oppnå disse blir viktigere enn å gjøre Guds vilje.

Har ulike hensyn til mennesker - deres ønsker og meninger, eller til kirken - dens behov for «fred» og finanser, blitt til «skatter» for mange prester?  Skyldes handlingslammelsen og resignasjonen at hjertene er delte? Det som sies om prestene kan anvendes på oss alle: Har Gud mistet våre hjerter, fordi våre skatter er på jorden? Er det derfor vi for «freden» og «enhetens» skyld vraker Hans vilje?

 

Hvordan få hjerte på rett plass?

For å bli helhjertede må vi velge å samle våre skattene én plass, i himmelen eller på jorden, hos Gud eller blant mennesker. Første skritt er å bekjenne vår tro høyt for mennesker. Mange av oss har nok erfart hvordan «den store tausheten», har brakt tvil og mismot inn i våre hjerter. Det er mot troens natur å være taus. Vår teologi kan ikke gjemmes i våre tanker, men må få «spasere» ut av våre munner, og bli til liv og handling gjennom våre armer og bein! Dersom vi bekjenner vår tro vil et lite under skje i våre hjerter, lidenskapen vil komme - og vår vilje blir frigjort til kamp og handling.

 

Prestene sitter på én løsning - men alle kan bidra!

Landets konservative prester kan i kraft av sitt antall, tvinge gjennom en splittelse uavhengig av kirkemøte og biskoper. Jeg mener enhver prest som forsatt tror at homofilt samliv er synd, er forpliktet til å kalle en liturgi som velsigner dette for kirkesplittende vranglære. Vi kan ikke fortsette vår prestetjeneste uten at en reell splittelse finner sted. Dersom mange av våre prester er villige til å legge sine jordiske skatter på «alteret», også skatten kalt «stilling og lønn», vil en splittelse være sikret.

Vi er nå kommet i den uheldige situasjonen hvor det nærmest har blitt «fromt» å  fortie sin tro og la seg drive med strømmen. Siden de konservative biskopene ikke står opp for sin overbevisning, så er vel prester og menigheter frie til å følge samme vei? Nei, - ingen er fritatt fra sitt ansvar, selv om andre høyere oppe i systemet svikter. Vi må bryte den negative kjeden av taushet og unnvikelse. Hver enkelt av oss, som har et konservativt syn, kan og må si tydelig ifra til våre prester at vi vil melde oss ut av kirken, dersom det ikke blir splittelse og kamp. Slik kan grasrota «hjelpe» prestene opp på talerstolen.

Vi må alle velge side, og samle våre skatter én plass. Samler vi våre skatter to plasser vil vi forbli halvhjertede og handlingslammede.

Med hjerte tror vi og med munnen bekjenner vi (Rom 10:10). I Vigselstriden trenger vi en tro som lever i hjertet og som bli bekjent ut med vår munn. La oss samle våre skatter i himmelen og være helhjertede i kampen for Guds vilje og ære!

Ild og vann

Den som vil gjøre alle til lags, ender fort opp med å gjøre ingen til lags. Biskopenes forslag om to vigselliturgier er et godt eksempel på dette. Hverken Åpen folkekirke som arbeider for full «likestilling» eller den konservative motpart kan si et helhjertet «amen» til nåværende forslag. Felles for begge parter i vigselstriden er overbevisningen om at eget syn har Gud og Bibelen på sin side, og er dermed det eneste rette. Begge sider tror at de kjemper for menneskers frihet, kjærlighet og frelse, selv om det nok blir lagt svært forskjellig innhold i disse begrepene. Biskopenes  løsning er dårlig ledelse, fordi den ikke tar hensyn til alvoret og viktigheten begge sider legger i denne saken.

 

«Led oss ikke inn i lunkenhet....»

Ild og vann går som kjent ikke så godt sammen. Møtes de vil enten ilden slukne, eller så vil vannet fordampe. Slukker ilden blir vannet litt «lunka». Er det dette biskopene håper på? At den ild av tro og overbevisning, som brenner på begge sider i debatten, skal erstattes av «kirkelig lunkenhet». Skal biskopenes løsning fungere i praksis, forutsetter den at begge parter blir lunkne i sin tro og overbevisning. Begge syn ønsker etter sin natur å være det eneste.  Dersom vi tvinges til «samliv», og begge parter fortsatt vil kjempe for sin tro, så kan dette «ekteskapet» lett utvikle seg til en borgerkrig! Alternativet er lunkenhet, fra minst en av partene. Først da kan det bli «fred» og  «trivelig» å være sammen.

 

«Men la oss være brennende og kjempe for vår tro.....»

Vi er enige om at Bibelen ikke oppmuntrer til lunkenhet i troslivet (Åpenb 3:16), men motsatt, den ber oss om å være brennende  (Rom 12:11).

Begge syn på vigsel kan ikke være sanne og uttrykk for Guds vilje. De er uforenelige og leder oss hver sin vei. Begge syn er hos sine tilhengere forankret i deres tro, og berører sentrale sider ved troslivet. Derfor kaller denne striden oss til å kjempe for vår tro og overbevisning, være brennende for det vi holder for sant og rett for alle mennesker.

Jeg forstår at du som mener at homofilt samliv er velsignet av Gud og i samsvar med hans vilje, må kjempe for din tro og det du mener er frihet, sannhet og kjærlighet for dine medmennesker. Troen må bekjennes og bli til handling, ellers er den lite verdt!

Motsatt, alle vi som tror at Guds vilje for ekteskapet er en mann og en kvinne, og som er overbeviste om at  homofilt samliv er synd, hvordan skal vi kunne sitte tause og godta forkynnelse og veiledning- som etter vår tro fører mennesker vill?

Skal vi ta vår tro og overbevisning på alvor - må vi skille lag. Samvittigheter på begge sider i striden blir berørt - vi blir medskyldige i den urett som begås, dersom vi ikke sier fra og kjemper for vår tro.

Selvsagt kan vi som medmennesker lære oss å leve sammen, finne løsninger og hjelpe hverandre. Men vår tro og teologi kan ikke leve sammen - de er som ild og vann - de må enten få leves ut, ellers så vil de dø ut. Å enes om en lunken kompromissløsning er ikke veien å gå!

Så langt har våre biskoper og svært mange prester vært «forbilledlige» i sin lunkenhet og taushet i denne saken. Tror de ikke lenger på noe som er verdt å kjempe for? Eller tror de det vil skje et «samlivsmirakel» i kirken. Bare vi er sammen og tar tiden til hjelp, så vil alle parter, både Gud og mennesker, falle til ro og være fornøyd med biskopenes løsning?

 

«Enighet om en liturgi»

I en ideell verden ønsker begge parter i vigselstriden kun én liturgi. Den kirkelige virkelighet, med demokrati og rådsstrukturer, gjør at ingen vil få sitt ønske oppfylt nå. Så merkelig det enn kan høres ut, kan en løsning i dagens situasjon være at vi «frir» til hverandre og gjør felles sak mot biskopenes forslag. Hva om kirkemøte til våren går for en løsning hvor hver prest og hvert menighetsråd, må velge én vigselliturgi. Da blir det lite rom for lunkenhet og taushet. Da kan vi bekjenne oss varme og få være brennende og fullt overbevist om vårt syn!

Ingen tror at det blir enkelt, samme hvilken løsning en går for. En må bli enige om spilleregler og om hvem som får benytte «banen» når.  Kanskje hver side må ha eget flagg og farge, som henger synlig utenfor kirken, slik at det er klart for alle hvilken liturgi som brukes her. Et nytt kirkelandskap ville med tiden vokse frem. En slik løsning vil i en overgang være krevende og til tider kaotisk, men den tar vår tro og overbevisninger på alvor. Ilden blir ikke slukket. Troen får puste, kjempe og leve.

Alternativene til dette er lunkenhet, eller en kan vente på den «fred» som inntreffer, dersom det ene synet skulle dø ut!

Kanskje vi på vårens kirkemøte kan stå sammen, og ta et valg som gjør at våre veier skilles. Da kan vi gi hverandre rom og frihet til å tro, i stedet for å kreve den andre parts «omvendelse» eller taushet.

Innbrudd i kirken

Et tyveri er i ferd med å skje i Den norske kirke. Tyven gjør ikke sitt kupp i ly av mørke, men raner kirken for dens største skatter ved høylys dag. Det er ikke lysestaker i sølv og nattverdskalker i gull som havner i «sekken» Nei, kirken blir ranet for sitt Budskap og for sin Kraft! Menigheten virker så langt innstilt på å tåle tapet for «enhetens» skyld! Når orgeltonene stilner og det er taust fra prekestolen kan en riktignok høre noe bråk fra «galleriet». Men dette brer seg ikke i benkeradene, for prester, proster og biskoper entrer i tur og orden talerstolen. De forsikrer menigheten om at alt er i skjønneste orden. En merkelig ro, som skyldes resignasjon, fyller kirkerommet. Skjebnetroen ser ut til å råde i forsamlingen: Det måtte bare gå slik,det finnes ingen vei utenom!

 

Ingen alarm!

Hvorfor går ikke innbruddsalarmen, når kirken står i fare for å miste sine mest dyrebare skatter? Rundt om i det store kirkerommet er det plassert 12 alarmer, med ansvar for hver sin fløy. De er satt der for å vokte kirkens budskap og for å veilede menigheten i gode og onde dager. Hvorfor gir ingen av dem lyd fra seg? Har noen av dem for «enhetens» skyld koblet batteriet fra, slik at de nå ikke kan slå full alarm? Tausheten fra biskopene brer seg i benkeradene, noe fryktelig galt er i ferd med å skje - men vi snakker ikke om det. Den norske kirke er som Titanic i ferd med å kjøre på et fjell. Det er ikke et isfjell vi støter sammen med. Kirken er på kollisjonskurs med Guds vilje. Så langt har det viktigste vært at vi er sammen i «kirkeskipet», men tror vi at «enheten» kan berge oss i møte med alle farer?

Kirken som ikke «kunne» splittes, kjører med full motorkraft, mot et grunnfjell som ikke lar seg rokke.

 

Tyveriet

Dersom vi innfører en liturgi som velsigner og bekrefter likekjønnede ekteskap, setter vi Bibelens klare ord og Guds vilje til side. Kirken gir med dette i praksis fra seg retten til å ha et bestemt budskap når det gjelder ekteskap og samliv. Dersom Guds vilje så åpenlyst kan settes til sides på dette området, hva gir kirken autoritet til å ha et budskap om noe som helst som angår våre liv? Da blir det etter hvert meningsløst å tale om brudd på Guds vilje og behovet for oppgjør og tilgivelse, for alt er relativt, individuelt og situasjonsbestemt.

Dersom kirken ikke har et budskap om synd og tilgivelse, blir det lite relevant å tale om behovet for frelse og en Frelser. Vi står ikke lenger ansvarlige for Gud med våre liv og trenger derfor ikke hans tilgivelse og nåde. Da gir det lite mening å tale om livets to utganger og Guds dom.

Hva sitter vi igjen med? Hva er vårt budskap? Alt vi har å tilby er hjelp til livsmestring og forståelse for at livet ble slik det ble. Kirken reduseres til en institusjon som arrangerer aktiviteter og tilbyr ritualer ved viktige hendelser i livet. Den forvalter fargerike og sterke historier fra Bibelen, men våre liv får være i fred og forblir uberørte. Er dette den kirke Jesus gav sitt liv for å vinne og er dette et budskap vi vil satse liv og evighet på?

Jesus kaller sin kirke for jordens salt. Saltet kan miste sin kraft, og da duger det ikke til noe, men blir kastet ut og tråkket ned av menneskene (Mat. kap. 5). Når vi mister vårt budskap, mister vi også vår kraft. En setning lever i meg: «Kraftløst salt som forsøker å vinne verden med sukker!» Er det slik at vi sukrer et redigert budskap fra Bibelen i håp om å «lokke» mennesker til tro og vinne deres velvilje? Er vi som kirke i ferd med å miste vårt budskap og dermed også vår kraft?

Hvorfor bruke så store ord og lage så mye bråk for en liturgi? Fordi en «liten liturgi» kan bli den «store tyven» som frarøver oss både vårt budskap og vår kraft. «Tyven» har brutt seg inn i våre tanker og banker nå på våre hjertedører. Han spør om han kan få komme inn! Målet er å komme helt frem til alteret. Når han «svart på hvitt» er trykket i alterboka, da er tyveriet kronet med seier!

 

Slå full alarm

Det er på tide å slå full alarm! Men hvordan stoppe tyveriet? Ved å avise og skille oss fra tyven! Den nye liturgien gjør splittelse uunngåelig om vi skal komme ut av striden med budskap og kraft bevart. En splittelse vil bli smertefull, til tider kaotisk og ganske sikker krevende. Men det vi kjemper for er så uendelig verdifullt, at den pris vi må betale blekner mot den skatt vi da bevarer og beholder.

La oss kreve et veiskille på vårens kirkemøte, slik at den teologiske splittelsen får praktiske konsekvenser. Dagene som ligger foran kaller på mot og handling. Tiden er inne for å kjempe for vår tro!

 

Våg å stå som Daniel

Mange av oss kjenner historien fra Bibelen om Daniel i løvehulen (Daniel kap. 6). Før han havnet hos løvene var Daniel kong Dareios mest betrodde embetsmann med en fremtid som «statsminister» i vente. Daniel havnet i en vanskelig situasjon da Kongen vedtok en ny lov. Han påbød alle sine undersåtter å kun be til kongen og ingen annen gud i de neste 30 dagene. De som ikke ville bøye seg for den nye loven skulle kastes i løvehulen.

Det fantes mange «gode» grunner for Daniel til å ligge lavt i terrenget de neste 30 dagene. Han hadde kongens gunst og var respektert av folket. Han var i en posisjon hvor han utøvede stor makt og innflytelse. Han kunne ha tenkt: «Det er jo bare 30 dager det er snakk om. Tenk på alt jeg kan utrette for Gud om jeg bare overlever den neste måneden! Jeg kan sette min tro og overbevisning på vent. Jeg vil holde meg borte fra kongen en stund, slik at jeg ikke trenger å falle på kne og tilbe han. I stedet vil jeg arbeide med viktige saker rundt om i provinsene! Hva tjener det til at jeg forsetter som før og havner i løvehulen? Alt jeg har oppnådd, går tapt. Tenk hva jeg kan bety for Gud når jeg blir utnevnt til statsminister! Da kan jeg sikkert påvirke gudsdyrkelsen og være et levende vitne for hoff og embetsverk.» Heldigvis resonnerte ikke Daniel slik. Han valgte å bekjenne sin tro på Gud selv om det virket som en «tapt» kamp og et forgjeves prosjekt. Vi stilles også på valg i den pågående vigselstriden. Vil vi bøye oss for «kongens nye lov» eller vil vi våge å stå som Daniel?

 

Bøye av eller bekjenne?

Det er for tiden et massivt press for å få oss til å godta en ny vigselsliturgi. For de fleste med et konservativt bibelsyn er det svært tydelig hva Gud har sagt, men som i Daniels tid krever «kongens nye lov» lydighet og tilslutting fra alle «innbyggere» i riket! Mange fristes til å gå på akkord med sin tro - det er jo bare «30 dager», det er jo bare en vigselsliturgi! Frykten for «løvehulen» og tanken på alt vi kan miste får mange til å bøye av. Noen tenker på den gode kontakten kirken har med folket, - tenk for noen vitner vi kan være, ja i det lange løp tjener det nok evangeliet best at vi gir tapt i denne saken. Andre tenker det er best å tie så vi ikke mister politisk velvilje til kirkebygg og prestelønn. Om vi bøyer oss her, kan vi jo stå opp for resten av Bibelen! Noen prester leger seg på en defensiv «det blir ikke så ille i min tid» linje. De tier og fortsetter som før å tjene Gud og mennesker, og håper at pensjonsalderen når dem før en ny vigselsliturgi krever aktiv deltakelse fra deres side.

Kong Dareios nye lov var et angrep på Bibelens første bud om at en ikke skal ha noen annen gud enn Gud. Loven erstattet Guds ord, og kongen tok Guds plass. En vigselsliturgi for likekjønnede erstatter Guds ord, og mennesket tar Guds plass som lovgiver. Valget vi stilles ovenfor er det samme som i Daniels dager: Vil vi følge Guds ord eller menneskers ord, vil vi dyrke Skaperen eller skapningen? Daniel valgte ikke å være strategisk og taus. Da hadde han fornektet sin tro og sin Gud! Slik er det også for oss. Vi må velge side!

 

«Løvehulen»

Daniel ble kastet til løvene, det slipper vi! Våre dagers «løvehule» er den allmenne mediedekning av vigselstriden. «Bitene» penner og «skarpe» kronikker venter den som våger å «stå som Daniel.» Svært få har så langt havnet i «løvehulen», for mange lar seg skremme til taushet av «løvebrølet» som konstant runger. «Brølet» forkynner at motstandere av liturgi for likekjønnede er trangsynte mennesker som heldigvis er en «utdøende» rase. De som ikke vil bøye seg for «kongens nye lov» fremstilles som dømmesyke, kjærlighetsløse og diskriminerende!                                                                                                                                          

Ingen av oss kan vinne kampen i «løvehulen». Gud forventet ikke at Daniel skulle lukke munnen på løvene selv, det gjorde Gud. Den kampen Daniel måtte vinne var kampen mot sin egen frykt. Daniel vant da han falt på kne og ba foran et åpent vindu. Da bøyde han seg for Gud og bekjente offentlig sin tro for mennesker. Slik reiste han seg mot Kongens nye lov. Nå ber Gud oss om å gjøre det samme: Bekjenne vår tro og stå opp for sannheten! Daniel hadde vunnet sin kamp da han havnet i løvehulen. Slik blir det også for oss!

 

«Våg å stå som Daniel!»

En liturgi uttrykker hva vi tror på. Bruken av en liturgi er en måte å tjene og dyrke Gud på. Dersom innholdet ikke er fra Gud, men går mot Gud, er ikke bruken av en slik liturgi en tjeneste for Gud (Gudstjeneste), men en «messe» for mennesker!

 

Kong Dareios forsto at han var blitt lurt av dårlige rådgivere (teologer). Han hentet Daniel opp fra løvehulen og opphevet den lov han selv hadde vedtatt. Daniel fikk økt innflytelse i kongeriket. Skal vi la frykt og hensyn til mennesker bestemme hvordan vi stiller oss til en ny liturgi som ikke har forankring i bibelen? Et ord til alle prester og deltakere på vårens kirkemøte: Våg å stå som Daniel! Selv når det virker som en tapt kamp og en uklok strategi, så våg! I Guds øyne er det et klokt og framtidsrettet valg!

«Våg å stå som Daniel, hjelp fra himlen vent! Fatt som han et hellig forsett, gjør det fritt bekjent.»

 

 

Tid for tydelighet

Det er for tiden høy temperatur og sterke meninger i spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede. Et nytt syn har vunnet flertall gjennom årets kirkevalg, og endringer er på vei. Det "gamle" synet fremstår som et "nei-parti" som er imot andre menneskers kjærlighet, frihet og lykke. Få våger å stå for dette synet, og når det blir gjort er det ofte med "lua i hånden" og en beklagelse for at en fortsatt tror som en tror.

Dette er ikke en kamp for eller mot homofili. Striden står ikke om homofile er likeverdige mennesker, gode samfunnsborgere eller trivelige naboer. Kampen dreier seg heller ikke om hvorvidt homofile er velkomne i kirken og skal møtes med kjærlighet og respekt. Selvsagt skal de det.

Stridens kjerne er spørsmålet om hvorvidt homofilt samliv er synd. Bibelen kaller homofilt samliv for synd, og forutsetter at denne praksis blir forlatt når noen kommer til tro (1. Kor. 6:9-11, 1. Tim. 1:8-11, Rom. 1:24-27).

Så langt er nok de fleste prester og teologer enige. Bibelen har kun ett syn på homofilt samliv, men kirken har likevel kommet fram til to.

 

To syn er umulig

Gjennom hele kirkens historie har ulike varianter av liberal teologi forsøkt å forandre kristen tro til å passe bedre med deres overbevisning og samfunnets utvikling. Vanlig fremgangsmåte i disse kampene har vært å trekke Bibelens ord og autoritet i tvil på ulike områder. På disse angrep har kirken alltid svart med å holde fast på Bibelens tro og lære.

Det nye i dagens situasjon er måten de konservative biskopene møter disse angrepene på. I stedet for å kalle vigsel av likekjønnede kirkesplittende vranglære, slik de inntil nylig har gjort, legger de seg nå på en linje hvor det viktigste er å bevare "enheten". Heller svelge en løgn, slik at vi kan stå sammen som vitner om sannheten.

Denne striden rører ved kjernen i vår tro " Evangeliet. Dersom synd ikke lenger er synd, blir det vanskelig å forkynne evangeliet rett, for det kaller oss alle til omvendelse fra synd og til tro på Guds nåde i Jesus Kristus.

Linjen biskopene nå legger seg på har fått en lammende effekt på de mange prester som fortsatt står for et klassisk bibelsk syn. Disse er forlatt på en svært vanskelig post. De har ingen biskop i ryggen som vil stå opp for alvoret i situasjonen, og de har massemedier og politikere mot seg.

For tilhengere av likekjønnede ekteskap er det klassiske synet utålelig i lengden, da det skaper "falsk" skyldfølelse, er "diskriminerende" mot en utsatt gruppe, og er uforenelig med kjærlighetens gode budskap. Det virker som om et klassisk bibelsk syn bare blir godtatt så lenge en holder det for seg selv. Konservative prester må "inn i skapet" med sin overbevisning ellers får de full overhaling av biskoper, massemedier og politikere.

Slik jeg ser det er det umulig for disse to syn å leve fredelig sammen. Begge syn må ut ifra sin overbevisning ta avstand fra det andre. Dersom en splittelse ikke finner sted vil det ene vinne og det andre forsvinne.

 

Tid for tydelighet

"Tale er sølv, og taushet er gull" heter det i et ordtak. Taushetens "glansdager" er nok forbi når det gjelder likekjønnede ekteskap. Taushet er ikke gull, men tull!

Flere har nok, i likhet med undertegnede, ikke ønsket å ta kampen for Bibelens syn på ekteskapet. Vi har heller konsentrert oss om å bygge sterke menigheter lokalt og tenkt at dersom vi er snille og milde får vi nok ha vår overbevisning i fred.

Mange prester velger å være "sannheten tro i taushet". De vet hva de tror, men velger å legge seg på en linje av "strategisk" taushet. Jeg tror de fleste av oss innser at dette ikke går lenger. Menighetene blir forvirret og bøyer seg for utviklingen når ikke prestene våger å stå frem og veilede. Det er ikke lett å finne veien i en vanskelig tid når hyrden går bak og "breker" i stedet for foran og leder.

Tydelighet er lettere når vi står sammen. Tenk om 500 prester stilte opp til fotografering for landets aviser under overskriften "Ja til Adam og Eva!". Da hadde det ikke vært så spennende å kjeppjage den ene som våger å heise flagg.

 

På tide å stå opp!

Når vekkerklokken ringer om morgenen, snakker den til meg! En hyggelig stemme sier: "Klokken er seks, det er tid for å stå opp!". Er jeg trett, hører jeg denne alarmen en del ganger før jeg kommer meg opp. Jeg tror det ringer en vekkerklokke for oss nå. Tiden er inne for å stå opp! Mange av oss har kanskje ikke lyst til å stå opp. Det frister mer å halvsove seg gjennom de utfordringer dagen byr på. Det kan virke som om mismotets og nederlagets ånd har inntatt mange prester og ledere. Det er ikke vits å stå opp, kampen er tapt uansett, flertallet bestemmer og folket har talt.

Flertallet bestemmer ikke over din tro, og folket skal ikke få avgjøre din bibelske overbevisning. Det er på tide å stå opp!

 

Veien videre

Jeg tror ikke en kirke som forlater Guds ord går en rik fremtid i møte. Vekkelse, liv og fornyelse har alltid følgt i kjølvannet av tillit og troskap mot Gud og hans ord. For meg handler denne striden dypest sett om hvem som får være Herre i kirken. Er det Jesus som får regjere med sitt ord, eller er det folkemeningen og trender i samfunnet som avgjør hva Gud mener i dag. (Les gjerne Lukas 6: 46-49).

Kirkemøte til våren vil med all sannsynlighet vedta ny vigselsliturgi. Det kan vi trolig ikke stoppe, men vi kan stå opp og kalle dette kirkesplittende vranglære. Dersom det store mindretall på kirkemøte våger å stå for sin tro, kan resultatet bli to utgaver av Den Norske Kirke.

Spør din prest og ditt menighetsråd hvor de står i denne saken, og heis ditt eget flagg til topps. Det er tid for tydelighet og det er på tide å stå opp!

David mot Goliat

Tilstanden i vigselstriden minner om situasjonen «menigheten» befant seg i før David kjempet mot Goliat. Israel var i krig mot filisterne, og de to hærene var oppstilt til kamp i hver sin skråning i Ela dalen. I førti dager, morgen og kveld, stilte Goliat seg opp og utfordret til duell. Hans rop runget gjennom dalen. Alle israelittene ble redde og motløse da de hørte Goliats ord og så hans enorme størrelse. Goliat vant uten å kjempe, for «menigheten» trodde ikke lenger på seier!

 

I Vigselstriden er det ikke et menneske med ualminnelig styrke og størrelse som sprer frykt og får mange til å tie. Den «Goliat» vi kjemper mot er ikke et menneske, men meninger! Dag etter dag ropes disse ut og truer med å beseire menigheten uten at den kjemper imot. Dagens situasjon er på mange måter verre enn i Goliats dager. Nå har vi ikke bare en kjempe på andre siden av dalen å forholde oss til, men han har fått mange talsmenn på innsiden av menigheten. Noen truer og håner. Andre maner til fred og toleranse. Dersom du sitter taus og hører på Goliats rop dag etter dag går det mot nederlag. Samliv med «Goliat» er umulig, dere vil leve to forskjellige liv.

Vi må gjøre som gjetergutten David gjorde. Han hørte på Goliat én gang. Deretter gikk han til bekken og fant fem steiner. I bekken (Bibelen) finner du steiner (sannheter) du skal legge i slyngen (munnen) og slynge ut (tale) mot Goliat.

 

Første stein: Gud har talt tydelig! 1 Kor 6:9-11

Det hevdes i debatten at det bare er tale om to ulike bibeltolkninger, og vi må følgelig være ydmyke, da den ene kan være like rett som den andre. Går du til Bibelen for å se hva Gud har sagt om homofilt samliv er den krystallklar. Gud kaller det synd, på lik linje med løgn, baktalelse, misunnelse og mange andre ting. 3. mos 18:22, Rom 1:26-27, 1 Tim 1:8-11

For å komme frem til det standpunkt at homofilt samliv er velsignet av Gud og etter hans vilje, må en se bort fra alt Gud har sagt om dette emnet.

 

Andre stein: Sannheten setter fri! Joh 8:31-32

Goliat anklager deg for å være kjærlighetsløs og ute etter å ødelegge andres liv. Nettopp fordi det er menneskers liv som berøres opplever mange seg «truet» til taushet eller de begynner å tvile på eget standpunkt. Mange holder sin tro for seg selv fordi det er så vondt for «Ola» eller «Kari» å høre deres overbevisning. Goliats rop er løgn ? du kjemper ikke mot mennesker, men for mennesker! Du kjemper for Sannheten som setter mennesker fri. Evangeliet kaller oss både til omvendelse og tro. Det provoserer mange som er vant med å høre bare halve sannheten: «Gud er god, ta det med ro, begynn å tro, det koster ikke no!» Mye sant i dette, men det kostet Gud alt, og han kaller oss til å tro evangeliet, legge våre egne liv ned og vende oss bort fra det som står hans vilje imot. De gode nyhetene blir først virkelig gode når vi også får høre de «dårlige nyhetene», at vi alle er syndere som trenger Guds tilgivelse. Guds Sannheter har kraft til å sette mennesker virkelig fri! Luk 24:47, 2 Tim 2:19.                                                                                                                                      

 

Tredje stein: Gud skal dømme! Rom 14:10-12

Goliat forsøker å psyke deg ut ved å kalle deg dømmesyk. Du dømmer ingen ved å fortelle hva Bibelen sier. Dommen tilhører Gud. En dag skal vi skal alle fram for hans domstol for å avlegge regnskap for vårt eget liv. Da vil Gud felle en endelig dom, også i den pågående vigselstriden. Inntil den dagen kommer, skal vi nøye oss med å bedømme alt i lys av hva Gud sier i Bibelen.

 

Fjerde stein: Vær sannheten tro i kjærlighet! Ef 4:15

Bli ikke trett av å si det som er sant! Sannheten er sterkere enn løgnen. Men en sannhet som forties har liten innflytelse på en løgn som ropes ut fra morgen til kveld. Stå opp for Sannheten, men gjør det i kjærlighet! La dine steiner ramme «Goliat» (meningene), og ikke de mennesker som gir sin stemme til hans rop. Vær trofast mot Guds ord, der hvor kampen står!

 

Femte stein: Gud er større enn Goliat! Matteus 28:18

Som i Davids dager er «menigheten» rammet av en alvorlig lederkrise. Kongen og hans fremste menn var satt ut av spill, og i denne situasjon ble en gjetergutt sendt til fronten. Han var uten sverd og skjold, men med en sterkt tro og en stor Gud i ryggen.

Nå kaller Gud deg til «fronten». Når du hører «Goliats» rop tordne gjennom dalen, og frykten vil gripe ditt hjerte da løft blikket og se opp. Bak kjempen står en ufattelig stor Gud som forsatt har all makt i himmel og på jord. Dette er dypest sett ikke din kamp, men Guds kamp. Han står forsatt ved sitt ord og bak sine løfter.

Nå er det din tur til å plukke opp steinene og gå til kamp mot «Goliat». Reis deg fra bekken og svar på kjempens rop med sannheter fra Guds ord!

Bibelen eller Biskopene?

Hvem skal vi følge i vigselstriden, Bibelens ord eller biskopenes råd? Vi er nå i den underlige situasjon at samtlige biskoper ber oss om å følge dem inn i en fremtid med vigsel av homofile. Riktignok mener noen av dem at dette er synd og imot Guds vilje, men dette ofres på enhetens alter. Det skal være rom for begge syn sies det, men de konservative biskopene fremstår som slagne menn, satt på sidelinjen med en teologi som de ikke makter eller våger å kjempe for.

De liberale biskopene kan prise seg lykkelige over utviklingen så langt. Uten forankring i Bibelen, og med støtte fra de som er «imot» kan de nå få innført det som for 20 år siden virket utenkelig.

 

Ikke kirkesplittende?

Det som holder biskopene i samlet flokk er deres tro på at uenigheten i denne saken ikke er kirkesplittende, da saken ifølge dem ikke har betydning for forkynnelsen av evangeliet.

Gjør vi oss bare vanskelige, vi som ikke kan godta at homofilt samliv er etter Guds vilje? Handler denne saken om personlig smak og preferanse, om hva vi foretrekker eller finner passende? For mange av oss med et konservativt syn handler denne striden om noe helt annet, og det smerter oss å måtte være så tydelige, - det er mennesker og deres liv det handler om.

Men, dersom en tror at homofilt samliv er synd, tror en også at det utestenger fra Guds rike dersom omvendelse ikke finner sted (1 kor 6:9-11). Mennesker som en dag vil kunne si til oss: Hvorfor advarte dere oss ikke? De skal vi nå gi forsikringer om at deres liv er etter Guds gode vilje? Kirken har et kall til å forkynne evangeliet til alle mennesker. Evangeliet kaller oss til omvendelse fra synd og tilbyr oss Guds nåde. Slik veiledes vi til fred med Gud. Ønsker biskopene nå at kirken skal villede mennesker ved å velsigne deres liv i synd?

 

Hva med skilsmisse og gjengifte?

Det innvendes ofte: Hva da med skilsmisse og gjengifte? Hvorfor er ikke ulike syn her kirkesplittende? Vi er enige om at skilsmisse ikke var Guds opprinnelige plan for ekteskapet og at hor og ekteskapsbrudd er imot Guds vilje. Dersom en ny teologisk retning prøvde å vinne tilhengere med slagord som: «Skill deg og opplev «the second blessing» i et nytt ekteskap! Vær utro og opplev nytelse og Guds nåde! Hor er Herrens vilje, unn deg et sidesprang», ville vi tatt avstand og kalt en slik teologi kirkesplittende vranglære.

Vi tror på Guds tilgivelse også i ekteskapet. Når vi har syndet her, kan vi erkjenne vår synd og be Gud og de mennesker vi har forbrutt oss mot om tilgivelse. Hvordan livet skal være etter omvendelsen har nok ingen av oss et enkelt fasitsvar på. Guds nåde er tilgjengelig og tilgivelse kan gjenopprette relasjonen til Gud samme hvordan vi har stelt oss i våre liv og ekteskap. Dessverre lar ikke alltid ekteskapet seg redde eller gjenopprette.

Rammen som Bibelen gir oss for samliv er mellom mann og kvinne. Alle spillere på denne «banen» vil gjøre feil i tanker, ord og gjerninger. Vi trenger alle tilgivelse og nåde. Homofilt samliv er utenfor den «bane» Gud har gitt oss til å spille ut vår seksualitet på. Vi har her forlatt hans grunnleggende rammer for samliv, og lever på en «bane» som aldri kan få hans velsignelse eller være etter hans vilje. Kirken tror på syndenes forlatelse, ikke syndenes tillatelse. Det er altså ingen direkte parallell mellom ulikt syn på skilsmisse/gjengifte og homofilispørsmålet. I det første diskuterer vi livet innenfor de grunnleggende rammer for samliv som er gitt av Gud. I det andre taler vi om velsignelse av samliv utenfor rammene gitt av Gud.

 

Lærenemda 2006

Den siste store teologiske utgreiing i Norge om homofilispørsmålet var lærenemdas avhandling fra 2006. Da var nemnda splittet i to. Den konservative halvpart fant ikke Bibelsk belegg for det nye synet. De fant heller ikke at skilsmisse/gjengifte og kvinners stilling i samfunn/menighet er relevante paralleller til homofilispørsmålet. Her fremholdes det at det på disse områder finnes et tolkningsrom i Bibelen. Da er uenighet forståelig. Når det gjelder homofilt samliv er Bibelen entydig avvisende. Videre sies det at kirken ikke kan lære to syn i dette spørsmålet. Hvor er dette alvor og denne tydelighet i dagens biskopkollegium? Kan de tidligere biskopene Baasland, Hagesæter, Bondevik, Skjevesland m.fl. nå komme på banen og gi sine råd inn i dagens situasjon?

 

Går biskopene Bileams vei?

Bileam er en av Bibelens mindre kjente profeter. Han hadde kunnskap om Guds ord og innsikt i Guds vilje. Denne ballasten ble til liten hjelp da Kong Ballak lokket med gull og gunst (4 Mos 22). Kongen lovet han rikelig belønning dersom han ville kaste en forbannelse på Guds folk. Han visste det var galt, men gikk en ny bønnerunde til Gud med forespørselen. Han håpet å finne en åpning til å utføre oppdraget. Gud svarte ja, men mente nei. Bileam burde aldri ha spurt han om dette. Bileam hadde teologien i orden, men senere hjalp han likevel Kong Balak med å sette en felle for Guds folk slik at de falt i hor. Med sitt råd fikk han «menigheten» til å falle. Er de konservative biskopene i ferd med å gå den samme vei? De går ikke imot Guds ord med sin teologi, men gjør de det med sitt råd? Har de som Bileam gått en runde til med spørsmålet, når de for lenge siden skulle satt foten ned i tydelighet? Tror de nå at det er Gud som ber dem ta denne «vigselsreisen?»

 

Hvem skal vi følge? Biskopene eller Bibelen?

Tilbake til der vi startet: Hvem skal vi følge, biskopenes råd eller Bibelens ord? På den ene siden har vi et samlet biskopkollegium som ber oss om å gå deres enhetsvei. Dette er veien for kirkelig «fred», teologisk frihet, folkelig gunst og de mektiges anerkjennelse. På den andre siden har vi Bibelens vei. Den fører til strid med mennesker, men fred med Gud. Vi vil støte noen fra oss på kort sikt, men sikrer at nåde og sannhet kan nå oss alle i det lange løp! Hva skal vi velge, Biskopene eller Bibelen?

Les mer i arkivet » April 2017 » September 2016 » August 2016
hits